| dc.description.abstract | Kort og beskrivende populærvitenskapelig tittel: Rehabilitering etter hoftebrudd.
Denne avhandlingen bygger på tre studier som undersøker ulike aspekter ved behandling, rehabilitering og utfall hos eldre voksne med hoftebrudd. Hoftebrudd rangeres globalt blant de ti øverste årsakene til funksjonstap, har betydelige helse- og omsorgskostnader og utgjør en av de største helseutfordringringene i det 21. århundre. Det er rapportert at skandinaviske land har den høyeste forekomsten av hoftebrudd i verden. Selv om kirurgisk behandling er avgjørende for å forbedre utfall etter et hoftebrudd, har behandling og rehabilitering av pasienter med hoftebrudd blitt påvirket av oppfatningen om at et hoftebrudd hos en eldre person i større grad representerer en geriatrisk utfordring enn en ortopedisk. Både ortopedisk og geriatrisk behandling er nødvendig for å oppnå bedre utfall hos denne pasientgruppen.
Adekvat gjenoppretting av nativt femoral offset (FO) har vist seg å være avgjørende for vellykkede resultater hos pasienter med hofteleddsartrose som behandles med THA (total hofteprotese), men litteraturen har vært mangelfull når det gjelder denne faktorens effekt på utfall hos eldre voksne etter et hoftebrudd. Selv om de mekaniske prinsippene for hofteleddet er overførbare fra artrosepasienter som behandles elektivt med THA, representerer pasienter med hoftebrudd en betydelig annerledes gruppe. Spesielt er karakteristika som skrøpelighet (på engelsk: frailty), samtidige sykdommer (komorbiditet) og kognitiv svikt mer utbredt. Videre kan også benlengdeforskjell (LLD) merkes av enkelte pasienter i etterkant av operasjonen, noe som kan påvirke klinisk utfall og pasienttilfredshet. Derfor hadde den første studien (Paper I) som mål å undersøke sammenhengen mellom de to beskrevne radiografiske målene (FO og LLD) og generelle så vel som hoftespesifikke kliniske utfallsmål i en representativ kohort av pasienter med hoftebrudd. Studien var en prospektiv kohortstudie med 117 deltakere, hvorav 54 returnerte for en 1-års oppfølging hvor bekkenrøntgen og kliniske utfallsmål ble innhentet. Testene inkluderte Trendelenburg-test, Harris Hip Score (HHS), Short Physical Performance Battery (SPPB), EuroQol-5-dimension-5-level (EQ-5D-5L) og en numerisk vurderingsskala (NRS) for smerte i den affiserte hoften. Vi målte i hovedsak fysisk funksjon, smerte og livskvalitet. I denne studien fant vi ingen sammenheng mellom FO eller LLD og utfall 1 år etter operasjonen.Imidlertid var evnen til å trekke konklusjoner om den undersøkte sammenhengen begrenset av en liten utvalgsstørrelse.
For å unngå systematisk skjevhet (seleksjonsbias) i Paper I, valgte vi å inkludere pasienter med kognitiv svikt i utvalget. I samsvar med dette, fant vi i Paper II at pasienter med kognitiv svikt kan være spesielt sårbare når det gjelder fysisk funksjon, målt med samme test som brukt i Paper I. Hovedmålet med Paper II var å undersøke effekten av kognitiv funksjon på fysisk aktivitet, fysisk funksjon og helserelatert livskvalitet i løpet av det første året etter kirurgi. Denne studien omfattet 397 deltakere som opprinnelig var rekruttert for Trondheim Hip Fracture Trial. Kognitiv funksjon var målt ved hjelp av Mini-Mental State Examination (MMSE) etter 1 måned, mens andre utfall var vurdert 1, 4 og 12 måneder etter operasjonen. Akselerometerbaserte kroppsbårne sensorer var benyttet til å registrere fysisk aktivitet, SPPB for å evaluere fysisk funksjon og EQ-5D-3L for å estimere helserelatert livskvalitet. Vi fant at kognitiv funksjon hadde innvirkning på både fysisk aktivitet og fysisk funksjon. Funnene kan tyde på at pasienter med nedsatt kognitiv funksjon kan være spesielt sårbare når det gjelder å opprettholde fysisk aktivitet og bevare fysisk funksjon etter hoftebruddkirurgi.
Mobilitet defineres ofte som evnen til å bevege seg, inkludert det å kunne stå og gå. I pasientgrupper preget av høy forekomst av kognitiv svikt, som eldre voksne med hoftebrudd, har det vært en utfordring å identifisere de best egnede utfallsmålene for å gjenspeile deres hverdagsmobilitet. Derfor var formålet med den tredje studien å sammenligne en ytelsesbasert test (SPPB) med et selvrapportert mål på mobilitet (mobilitetsdimensjonen i EQ-5D-3L) i deres evne til å gjenspeile hverdagsmobilitet det første året etter hoftebrudd. Disse utfallsmålene hadde vi i tillegg benyttet i de to studiene beskrevet ovenfor. Vi definerte hverdagsmobilitet basert på akselerometermålt fysisk atferd (tid brukt i oppreist stilling, dvs. stående og gående). Data fra 234 deltakere som opprinnelig var inkludert i Trondheim Hip Fracture Trial ble inkludert. Våre funn indikerte at SPPB hadde større evne enn mobilitetsdimensjonen i EQ-5D-3L (EQ Mobility) til å identifisere pasienter som var mobile ett år etter hoftebruddet. SPPB viste også en sterkere sammenheng med tid brukt i oppreist stilling enn EQ Mobility. Likevel viste også SPPB begrensninger i å gi et fullstendig bilde av pasientenes hverdagsmobilitet. Basert på disse resultatene foreslår vi en kombinasjon av målemetoder for mobilitet hos hoftebruddpasienter som en mer hensiktsmessig tilnærming for å evaluere deres hverdagsmobilitet.
Denne avhandlingen belyser noen av utfordringene og spesifikke aspekter knyttet til behandling, rehabilitering og vurdering av utfall hos pasienter med hoftebrudd, spesielt med hensyn til kognitiv funksjon og hverdagsmobilitet. Resultatene fra studiene som danner grunnlaget for denne avhandlingen fremhever betydningen av å identifisere egnede utfallsmål for mobilitet for mer pålitelige vurderinger av pasientens bedring, og indikerer at spesielle rehabiliteringstilnærminger i henhold til kognitiv funksjon hos eldre voksne etter et hoftebrudd bør vurderes. | en_US |
