Pushe eller puse - perspektiver på dramarommets paradoks

Abstract

I denne artikkelen presenteres funn fra en studie på programfag drama i norsk videregående skole. Dramalærere samt tidligere og nåværende dramaelever fra tre skoler ble intervjuet om hvordan de så på forholdet mellom dramarommet og psykisk helse. Av studien gikk det frem at dramarommet oppleves som et paradoks, både veldig fritt og krevende på samme tid. For å undersøke hvilke faktorer som kan bidra positivt og mulig negativt for elevenes psykiske helseopplevelse i dramarommet, tar vi utgangspunkt i en ressursorientert helseforståelse og bringer inn begrepet toleransevinduet fra psykologien. Dramarommets paradoks utdypes med tre perspektiver som spenningsfelt: mellom å bli pushet og ivaretatt, mellom innlevelse og distanse i den sceniske virkeligheten, og mellom ulike forventninger til dramafaget. Studien viser at elevene ønsker å pushes faglig, og at de opplever stor mestring når de klarer noe de på forhånd ikke trodde. Samtidig er dette komplekst og avhenger av å finne balansen mellom de mange sammenvevde motsetningene som er i dialektisk samspill. De estetiske læreprosessene i dramafaget kan innebære både muligheter og utfordringer når det gjelder opplevelse av psykisk helse og personlig utvikling.