The Problem of Ontology in Peter Eisenman’s Architectural Theory

Abstract

English summary Peter Eisenman is one of the leading architects and architectural theorists of the second half of the 20th century. This dissertation seeks to analyze his assumptions about the ontology of architectural works, that are unavoidable in any architectural theory. By "ontology" I here understand the problems what pertain to the understanding of the existence of architecture works: are they for instance assumed to be physical buildings, or contents of mental ideas or immaterial Platonic Forms. Similar questions can be asked about the meanings attributed to architectural works. Eisenman assumes that architecture is about ideas, and this raises the question of how he conceives the nature of these ideas and how we as human beings recognize or interpret them. In this dissertation, I discuss and analyze the necessary assumptions of his theoretical views as they developed through his career. Since fundamental questions in architecture often have wider philosophical implications, I am considering Eisenman’s theories in a philosophical as well as in a historical and sometimes biographical context. The aim is not necessarily to read Eisenman in the context of philosophical works and philosophers that he cites, but to analyze the philosophical assumptions that need to be made in order to sustain the positions that he takes, even though he does not necessarily discuss them. This means that when Eisenman makes claims about architecture, he must have underlying ontological assumptions for his claims to be tenable. These assumptions are often not obvious and need to be made so.

The dissertation consists of four chapters. The first chapter is concerned with the ontology of architecture and Eisenman’s general conceptions of architectural works. This pertains to questions his conception of architectural works: are they physical objects, mental ideas, or abstract immaterial entities. The discussion makes it apparent that meaning is a central problem for Eisenman, and this provides the framework for the next two chapters. The second chapter thus has Eisenman’s understanding of meaning as its central theme, and it contains Eisenman’s general discussions of meaning and signification in architecture. In the third chapter, I present and discuss Eisenman’s own projects. Specifically, I discuss how Eisenman infuses his own projects with meaning or claims to do so, and how they have developed throughout his career. As mentioned, the three chapters have an obvious line of enquiry from the general ontological problem to the specific application of theory in the design process. What these chapters makes evident is that Eisenman has created a certain system in which meanings play the central role, while at the same time, these meanings are unstable and open to continuous change. This instability then introduces the question about the force that underwrites this continuous change.

In the final chapter I analyze Eisenman’s position in relation to the avant-garde and the development of an architecture culture in America. The chapter provides an overarching discussion of the concept of the avant-garde as well as present the institutional theory of art, which further sheds important light on Eisenman’s views. The chapter shows that Eisenman relies on the assumption that the avant-garde has the defining capacities when it comes to architectural meanings, and the chapter identifies it as the force that underwrites the instability and the constant change of these meanings. The concept of the avant-garde thus enables us to understand both how Eisenman positioned himself in the architecture culture, and how and why he continuously changed his position. The avant-garde in Eisenman’s theorizing is thus not merely a social phenomenon but constitutes a crucial force that underwrites his assumptions concerning the ontology of architectural works and their meanings.

Norsk sammendrag Peter Eisenman har siden 1960-tallet vært en av verdens ledende arkitekter og arkitekturteoretikere. I denne avhandlingen analyseres hans grunnleggende antagelser om arkitekturens ontologi. Med ontologi menes her forståelse av arkitekturverkenes eksistens, og antagelser om dette er uunngåelige i enhver arkitekturteori. Arkitekturverk kan for eksempel forstås som fysiske bygninger, mentale ideer, eller immaterielle Platoniske former. Lignende antagelser kan gjøres om meningsinnhold som man gir arkitekturverk, og Eisenman knytter både ontologi og mening sammen. Hans grunnleggende antagelse er at arkitekturen er om ideer, som igjen fordrer spørsmål om hvordan han forstår disse ideene og hvordan mennesker ser, gjenkjenner eller tolker disse. I avhandlingen analyseres og diskuteres Eisenmans teoretiske antagelser og hvordan disse utviklet seg gjennom karrieren. Siden fundamentale spørsmål i arkitekturteorien ofte har bredere filosofiske implikasjoner, analyseres disse både i lys av lignende filosofiske ideer, så vel som historisk og biografisk. Målet er ikke nødvendigvis å lese Eisenman ut fra filosofer han siterer, men å forstå de grunnleggende antagelsene han må gjøre for å opprettholde sin teoretiske posisjon.

Avhandlingen er en monografi som består av fire kapittel. Det første kapitlet tar for seg arkitekturens ontologi, med en drøfting av det grunnleggende ontologiske problem og Eisenmans generelle forståelse av hva arkitekturverk er, om de er fysiske objekter, mentale ideer eller abstrakte immaterielle objekter. I dette kapitlet kommer det fram at mening er et sentralt problem for Eisenman, noe som legger premissene for de neste to kapitlene. Det andre kapittelet har dermed mening som sitt sentrale tema, og tar for seg Eisenmans generelle betraktninger rundt hvordan arkitekturen gis mening. I det tredje kapittelet presenterer og diskuterer jeg Eisenmans egne prosjekter. Spesielt hvordan han gir disse prosjektene mening og hvordan denne prosessen har utviklet seg gjennom karrieren. Disse tre kapitlene følger en tydelig linje fra det generelle ontologiske problem ned til hvordan Eisenman benytter teoriene sine i designprosessen. Det som kommer fram i disse kapitlene er at han har gjort seg avhengig av et system der meninger spiller en sentral rolle, samtidig som disse meningene er ustabile og alltid må endres. Denne ustabiliteten fremmer spørsmålet om hva som gjør at disse meningene ikke bare kan, men må utfordres og endres, som er tema for det siste kapitlet.

I det siste kapittelet analyser jeg Eisenmans posisjon i forhold til avant-garden og utviklingen av en spesifikk arkitekturkultur i USA. I kapitlet gis en overordnet diskusjon av avant-garde-begrepet, samt en presentasjon av den institusjonelle kunstteorien, som er med å kaste lys over Eisenmans syn. Kapitlet viser at han er avhengig av at avant-garden har definisjonsmakt når det gjelder arkitektonisk mening, og at dette er en spesifikk kraft som underbygger disse meningenes ustabilitet. Avant-garden blir dermed en forklaringsmodell på hvordan Eisenman posisjonerte seg i arkitekturdisiplinen, og hvorfor han kunne kontinuerlig endre sitt syn. I Eisenmans teorier blir ikke avant-garden kun et sosialt fenomen, men en avgjørende kraft som underbygger hans antagelser om arkitekturverks ontologi og meningsinnholdet som gis disse verkene.