I EØS-avtalens grenseområde. Om norsk preferansedannelse til bygningsenergidirektiv II

Abstract

Tema for denne oppgaven er hva som påvirker Norges holdning til om nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen eller ikke. Jeg har brukt teori om europeisk integrasjon, sammen med dybdeintervjuer og dokumentstudier for å undersøke hvorfor bygningsenergi-direktiv II fra 2010 (2010/31/EU) er vurdert å være relevant for EØS-avtalen og akseptabelt for norske interesser. Gjennom case-studien forsøker jeg å belyse mekanismene som slår inn i avtalens grenseområde og som påvirker utviklingen i omfanget av EØS-samarbeidet, og derigjennom graden av integrasjon mellom Norge og EU.

Dokumentstudiene viser at arbeidet med å danne norsk posisjon til bygningsenergidirektiv II foregikk fra 2008-2022, det ble gjennomført to høringer for å danne norsk posisjon, fra 2015 ble det jobbet for å innlemme direktivet, i 2018 var EØS-prosessene satt i gang, og i 2022 vedtok EØS-komiteen innlemmelse i avtalen med tilpasninger for Norge.

Jeg har studert den nasjonale preferansedannelsen til direktivet ved å gjøre en interessent-analyse basert på høringssvarene som ble gitt i 2009 og 2010. Jeg har også studert staten som interessent og sett på ulike forhold som kan ha bidratt til at prosessen har tatt lang tid.

Mine analyser viser at norsk posisjon til direktivet var uavklart frem til 2015, da regjeringen vurderte at direktivet skulle innlemmes i EØS-avtalen med tilpasninger. Jeg har studert hvilke interesser myndighetene har lagt vekt på i de ulike fasene og også ‘spill-over’-effekter fra andre sektorer og avtaler som har bidratt til å gjøre direktivet mer EØS-relevant over tid.

Jeg finner en rekke variabler som påvirker om direktivet vurderes som relevant for EØS-avtalen. Viktigst er trolig regjeringens holdning til EØS, om det er inngått andre relevante avtaler; i dette tilfellet klima-avtalen med EU, og om annet EØS-relevant regelverk viser til det aktuelle direktivet; i denne casen EUs taksonomi for bærekraftige økonomiske aktiviteter.

Jeg fant også flere variabler som påvirker om direktivet er akseptabelt for norske interesser. Særlig viktig i denne casen var at man fikk beholde etablerte norske ordninger, som energimerkeordningen.

Mine funn er oppsummert i en modell i konklusjons-kapittelet. Basert på kun én case er det vanskelig å generalisere og trekke konklusjoner som vil være allmenngyldige. Det ville være interessant om funnene fra denne case-studien kan testes mot andre caser og at modellen kan videreutvikles med flere mulige sammenhenger.

The topic of this study is what factors influences Norway's attitude to new EU regulations being incorporated into the EEA agreement. I have used theories of European integration, together with in-depth interviews and document studies to investigate why the Energy performance of buildings directive from 2010 (2010/31/EU) (EPBD II) is relevant for the EEA agreement and acceptable for Norwegian interests. Through this case study, I try to shed light on the mechanisms that are affecting the Norwegian position, and that influence the development in the scope of EEA cooperation, and thereby the degree of integration between Norway and the EU.

The document studies show that the work to form the Norwegian position on EPBD II took place from 2008-2022, two public consultations were conducted, from 2015 work was done to incorporate the directive, in 2018 the EEA-processes were set in motion, and in 2022 the EEA-committee decided to incorporate EPBD II with adaptations for Norway.

I have studied the formation of national preferences for the directive by doing a stakeholder analysis based on the consultation responses that were given in 2009 and 2010. I have also studied the state as a stakeholder and looked at various factors that may have contributed to the process taking a long time.

My analysis shows that Norway's position on the directive was undecided until 2015, when the government considered that the directive should be incorporated into the EEA agreement with adaptations. I have studied which interests the authorities have emphasized in the various phases and 'spill-over' effects from other sectors and agreements that have contributed to making the directive more EEA-relevant over time.

I find several variables that affect whether the directive is considered relevant to the EEA agreement. Most important is probably the government's attitude to the EEA, whether other relevant agreements have been concluded, and if other EEA-relevant legislation refers to the directive in question. I also found several variables that influence whether the directive is acceptable to Norwegian interests.

My findings are summarized in a model in the conclusion chapter. Based on just one case, it is difficult to generalize and draw conclusions that will be universally valid. It would be interesting if the findings from this case study could be tested against other cases and that the model could be further developed in the future.