Mottak og bosetting satt i perspektiv Om det sosiale arbeidet med flyktninger i praksis

Abstract

Oppgaven tar for seg sosialt arbeid i praksis i flyktningtjenestene, spesifikt i mottak og bosettingsfasen. Flyktninger er en sårbar gruppe som scorer høyt innenfor fattigdom- og levekårsstatistikk og sosialarbeidere skal bidra til å sette sosiale problemer i samfunnsmessige sammenhenger og ut ifra dette jobbe mot forhold som bidrar til marginalisering og utenforskap. Funnene i oppgaven tar for seg problemstillingen både på individ og systemnivå og viser det sosiale arbeidet i arbeid med flyktninger i deres startfase i et nytt land. Lang ventetid i mottak har en negativ effekt på enkeltindividet og at tilstanden til flyktninger i mottak har en risiko for å bli svært passiv uten muligheter for aktivisering og mulighet til å starte integreringsprosessen. De som jobber i mottak står ovenfor et større ansvar for flyktningene, enn hva de anser selv som sitt ansvarsområde. I Norge kan flyktninger velge om de vil bli bosatt med offentlig hjelp eller ikke og de kan også få et alternativ med å velge bosted selv. Selv om det finnes et valg, er ikke valget uvilkårlig og muligheten til å velge selv for flyktningene viser seg å ikke bli fremstilt som et alternativ for mange. I Norge legges det ikke mye vekt på at flyktninger skal klare å skaffe egen bolig og dette påvirker i praksis det frie valget hos flyktningene. Ansatte i de offentlige flyktningtjenestene viser holdninger til et snevrere syn på det sosiale arbeidet enn hva sosialarbeidere ved selvstendige organisasjoner gjør. Mye av argumentasjonen for dette begrunnes i politiske føringer og et begrenset mandat til de som utfører arbeidet. Fokus på brukermedvirkning, informasjonsformidling og individets autonomi viser seg å praktiseres i liten grad basert på funn i oppgaven. Konsekvensene av oversette behov i startfasen av flyktningenes nye liv kan gå på bekostning av deres fysiske og mentale helse, som også er med å påvirke integreringen de har i samfunnet i lengre tid fremover.

The thesis takes on the social work of refugees, specifically in the reception and settlement phase. Refugees are a vulnerable group that scores high in poverty and living conditions statistics. Social workers shall therefore help to place social problems in social contexts and work against conditions that contribute to marginalisation and exclusion. The findings in this thesis addresses the issue at both individual and institutional levels and show the social work involved in working with refugees in their initial phase in a new country. Long waiting times in reception centres has a negative effect on the individual and the refugees has a risk of being put in a passive state without opportunities for stimulation of activity or the opportunity of starting the integration process. Those working in reception centres have a greater responsibility for refugees than they consider themselves to be responsible for. The refugees in Norway can choose whether they want to be resettled with public assistance or not, and they can also be given the option of choosing their own place of residence. Although there is a choice, the choice is not unconditional and the individual’s opportunity to choose for themselves is not presented as an option for many. In Norway, little emphasis is placed on refugees being able to manage their own housing, and in practice this affects the refugees' freedom of choice. Employees in the public refugee services shows attitude of a narrower view of social work than social workers in independent organisations. The justification for this is based on political guidelines and a limited mandate for those who work in the public system. The focus on client participation, providing information and individual autonomy appears to be in a limited extent based on the findings of the thesis. The consequences of overlooked needs in the initial phase of the refugees' new life can compromise their physical and mental health, which also affects their integration into society for a prolonged time.