Pāli History Beyond the Master-Narrative. The Dhātuvaṃsa's Version of 'Buddha Visits' and the Power of Adaptations

Abstract

English summary

This study investigates how a local history, the Pāli Dhātuvaṃsa, has adapted the cultural topos of ‘Buddha visits’ to its local setting. This cultural topos of ‘Buddha visits’ has been of high significance for the religio-cultural identity of various Sri Lankan Buddhist communities who frequently give accounts of the visits of the Buddha to Sri Lanka in their historiographies. However, until recently, research on Sri Lankan Buddhist historiography has dismissed stories like the ‘Buddha visits’ as ‘legendary’ materials and later texts like the Dhātuvaṃsa as inferior copies of older historiographies. As a result, both have been underexplored until today. The study represents one of the first studies of the Pāli Dhātuvaṃsa and thus joins the ranks of recent discursive research located at the intersection of the Study of Religion and Buddhist Studies that focuses on Pāli texts from the twelfth to fifteenth centuries.

Providing a narrative and culture-historical case study of the ‘story of the three visits of the Buddha’ in the Pāli Dhātuvaṃsa, this study implements a context-sensitive analytical framework informed by narratological approaches. By means of an intertextual analysis of the narrative structures of the ‘Buddha visits’ story, the study demonstrates how the interplay between adaptation and narrative conventions enables the cultural topos of ‘Buddha visits’ to endure over time, cross geographical spaces, and generate localized Buddhist identities.

The study argues that a) the cultural topos of ‘Buddha visits’ constitutes a foundational part of the Sri Lankan Buddhist historiographical tradition, b) historical narratives and their narrative set-ups are subject to surrounding cultural specifics, worldviews, and narrative conventions, and c) beyond the appearance and circulation of standardized historical narratives (e.g. the Mahāvaṃsa), adaptation remains a vital and important cultural practice within Sri Lankan Buddhist narrative traditions. The findings of the study a) emphasize the importance of research perspectives to historical materials that go beyond historicist and classic philological approaches, b) confirm the necessity to re-assess and cautiously choose research approaches to historical narratives and narrative materials that are subject to differing contexts of narrative socialization and plausibility, and finally c) prompt a re-thinking of the dynamics of storytelling and textual production in the context of Sri Lankan Buddhist historiography and the wider field of the Sri Lankan Buddhist narrative tradition.

Norsk sammendrag

Denne studien undersøker hvordan en lokal historie, Dhātuvaṃsa i Pāli språkdrakt, har tilpasset seg det kulturelle toposet ‘Buddha besøk’ til sin lokale setting. Det kulturelle toposet ‘Buddha besøk’ har hatt stor betydning for den religiøse og kulturelle identiteten til ulike buddhistiske grupper i Sri Lanka som ofte har fortellinger om Buddhas besøk til Sri Lanka i sin historiografi. Inntil nylig har mye forskning på srilankisk-buddhistiske histografier avvist fortellinger som ‘Buddhas besøk’ som ‘legender,’ og senere tekster som Dhātuvaṃsa som mindreverdige kopier av eldre histografier. Som et resultat av dette har begge vært lite utforsket frem til i dag. Denne studien representerer en av de første studiene av Dhātuvaṃsa og er slik en del av nyere diskursiv forskning i kryssningen mellom religionsvitenskap og buddhiststudier som fokuserer på Pāli tekster fra det tolvte århundre til det femtende århundre.

Denne studien gir en narrativ og kulturhistorisk case-studie av ‘fortellingen om Buddhaens tre besøk’ i Dhātuvaṃsa. Studien bruker et kontekstsensitivt rammeverk, informert av narratologiske tilnærminger. Ved hjelp av en intertekstuell analyse av de narrative strukturene i ‘Buddha besøk’ fortellingen viser studien hvordan samspillet mellom adaptasjon og narrative konvensjoner lar det kulturelle toposet ‘Buddha besøk’ vedvare over tid, over geografisk rom og generere lokaliserte buddhistiske identiteter.

Studien argumenterer for at a) det kulturelle toposet ‘Buddha besøk’ utgjør en fundamental del av den srilankisk-buddhistiske historiografiske tradisjon, b) historiske narrativ og deres narrative oppsett er påvirket av deres omkringliggende kultur, verdensbilde og narrative konvensjoner, og c) utover spredningen av standardiserte historiske narrativ (for eksempel Mahāvaṃsa), forblir lokal adaptasjon en vitalt viktig kulturell praksis innen srilankisk-buddhistiske narrative tradisjoner. Studiens funn a) understreker viktigheten av forskningsperspektiver på historisk materiale som går utover historisistiske og klassisk-filologiske tilnærminger, b) bekrefter nødvendigheten av å revurdere og omhyggelig velge tilnærminger til historiske narrativ og narrative materialer som er underlagt ulike kontekster av narrative sosialiseringer og plausibilitet, og til slutt c) oppmuntrer til en nytenkning om historiefortellingens dynamikk og tekstlig produksjon i konteksten av srilankisk-buddhistisk historiografi og i det bredere feltet av srilankisk-buddhistisk narrativ tradisjon.