Fysisk aktivitet og opplevelse av ensomhet blant hjemmeboende eldre: resultater fra HUNT4 Trondheim 70+

Abstract

Bakgrunn: Tilstrekkelig fysisk aktivitet (FA) er bevist å redusere risikoen for en rekke aldersrelaterte sykdommer og for tidlig død, i tillegg til å bevare vår fysiske og mentale funksjon i langt høyere grad. Mange eldre når ikke anbefalt ukentlig aktivitetsnivå. Prevalensen av ensomhet øker med alderen og er vist å ha sammenheng med somatisk og mental helse. Studiens mål er å undersøke om eldre som møter anbefalingene for tilstrekkelig FA opplever mindre ensomhet i forhold til de som ikke møter anbefalingene.

Metode: I datamateriale fra HUNT4 Trondheim 70+ ble det identifisert 896 hjemmeboende deltakere 70 år og eldre, som ikke hadde manglende verdier på spørsmålene om FA, ensomhet og sosial isolasjon, samt justeringsvariablene. Deltakerne ble delt inn i to grupper etter om de møtte eller ikke møtte anbefalingene for FA («fysisk aktiv» og «fysisk inaktiv»). Inndelingen er gjort ut fra en validert indeks som er utarbeidet fra de tre spørsmålene om FA i HUNT. Ensomhet ble målt ved spørsmålet «I løpet av de to siste ukene har du følt deg ensom?» der svarkategoriene «en god del» og «svært mye» ble slått sammen som uttrykk for ensomhet. De øvrige svarkategoriene ble slått sammen til «ikke ensom». Ettersom forskningslitteratur betegner sosial isolasjon som relatert til ensomhet ble det utført en tilleggsanalyse med sosial isolasjon som utfallsvariabel. Sosial isolasjon ble målt ved spørsmålet «Har du noen fortrolig å snakke med?» med svaralternativene «ja/nei». Videre ble det benyttet kjikvadrattest, samt t-test i de deskriptive analysene, og binær logistisk regresjon for å beregne odds ratio (OR) med 95 % konfidensintervall (KI) for sammenhengen mellom FA-nivå og ensomhet.

Resultater: Blant deltakerne som møtte anbefalingene for ukentlig nivå av FA var forekomsten av ensomhet lavere (3.6 %) sammenlignet med deltakerne i gruppa som ikke møtte anbefalingene (10.7 %). Oddsen for å oppleve ensomhet for den fysisk aktive gruppen før justering var OR (95 % KI) 0.31 (0.12 – 0.78), og i den fulljusterte analysen OR (95% KI) 0.39 (0.13 – 1.12). Analysene viste at sammenlignet med de som ikke møtte anbefalingene for FA, hadde gruppen som møtte anbefalingene 61 % lavere odds for å oppleve ensomhet. I tilleggsanalysen med sosial isolasjon som uttrykk for ensomhet hadde gruppen som møtte anbefalingene for FA 75 % lavere odds for å oppleve sosial isolasjon (OR 0.25, 95% KI 0.08-0.74), sammenlignet med gruppen som ikke møtte anbefalingene.

Konklusjon: Hjemmeboende eldre som møter de ukentlige anbefalingene for FA har betydelig lavere odds for å være ensomme. Det er likevel nødvendig med mer forskning på sammenhengen mellom FA og ensomhet, da en tverrsnittstudie som HUNT4 70+ er, ikke forteller noe om årsak-virkning.

Nøkkelord: Fysisk aktivitet, ensomhet, sosial isolasjon, eldre

Background: Sufficient physical activity (PA) is proven to reduce the risk of several age-related diseases and early death, in addition to preserving our physical and mental function to a much higher degree. Many older adults are not reaching the recommended level of weekly activity. The prevalence of loneliness increases with age and is shown to be connected to somatic and mental health. The aim of this study is to examine if older adults who meet the recommendations for sufficient PA experience less loneliness compared to those who do not meet the recommendations.

Method: In the data from the HUNT4 Trondheim 70+ study, there was 896 participants who were identified as living at home, 70 years and older, who did not have missing values on the questions regarding PA, loneliness, social isolation as well as the variables it was adjusted for. The participants were divided into two groups according to whether they met or did not meet the recommendations for PA («physically active» and «physically inactive»). The group allocation was assigned using a validated index prepared from the three questions regarding PA in HUNT. Loneliness was measured by the question; ”In the last two weeks, have you felt lonely?” where the two response categories “a good deal” and “very much” were combined to express loneliness. The other response categories were combined to express “not lonely”. As the research literature denotes social isolation as related to loneliness, an additional analysis was carried out with social isolation as the outcome variable. Social isolation was measured by the question “Do you have anyone that you can speak to confidentially?” with responding options “Yes/No”. Further the Chi-square test was utilized, as well as the T-test for the descriptive analyses, and binary logistic regression to estimate the odds ratio (OR) with a 95% confidence interval (CI) for the association between PA level and loneliness.

Results: Amongst the participants who met the recommendations for weekly levels of PA, the occurrence of loneliness was lower (3.6 %) compared to the participants in the group who did not meet the recommendations (10.7 %). The odds of loneliness for the physically active group before adjustments was OR (95 % KI) 0.31 (0.12 - 0.78), and in the fully adjusted analysis OR (95 % KI) 0.39 (0.13 - 1.12). The analysis showed that compared to those who did not meet the recommendations for PA, the group who did meet the recommendations had 61% lower odds of experiencing loneliness. In the additional analysis with social isolation as an expression of loneliness, the group who met the recommendations for PA had 75 % lower odds for experiencing social isolation (OR 0.25, 95 % KI 0.08 - 0.74), compared to the group who did not meet the recommendations.

Conclusion: Older adults living at home who meet the recommendations for weekly PA levels has considerably lower odds of being lonely. Nevertheless, it is still necessary to do more research on the association between PA and loneliness, since a cross-sectional study like HUNT4 70+, does not offer any explanation for the cause-effect.

Key words: Physical activity, loneliness, social isolation, older adults