Lifetime analysis of historical buildings in Trondheim

Abstract

Kvantifisering av bygningers levetid er avgjørende for å modellere urban befolkningsdynamikk og bygninger generelle miljøpåvirkning. Denne parameteren er imidlertid relativt lite dokumentert på grunn av manglende tilgang til data, spesielt når det gjelder historiske bysentere. Denne oppgaven kvantifiserer levetiden til en historisk bygningskohort fra sentrale områder i Trondheim, samt tilhørende usikkerheter. Resultatene innhentes og sammenlignes hovedsakelig for vernede boligområder og områder med næringsbygg som deler en felles historie og er vernet. Det ble utviklet en metodikk for datainnsamling og estimering basert på ulike kilder. Metoden er basert på Geografisk Informasjonssystem (GIS)-data for den nåværende bygningsmassen, arkivmateriale og kartlegging av historiske kart. Basert på dette ble det gjennomført en kvantitativ og kohortbasert livstidsstudie ved ekstrapolering av data og scenarier. Funnene viser at bymiljøet i studieområdene har en betydelig innvirkning på bygningers levetid. I tillegg har bygninger i boligområdene en tendens til å ha lengre levetid enn de i næringsområder. Til slutt har utviklingen av en bevaringspolitikk betydelig forlenget bygningenes levetid. Disse resultatene har betydelige implikasjoner for «urbane gruvedriftsformål». Mens bevaring av historiske bygninger i dag begrenser tilgjengeligheten av brukte byggevarer fra bygg som skal rives eller demonteres, vil muligheten for ombruk sannsynligvis ligge i byggematerialer fra renoveringsprosjekter. Videre tyder funnene på at bygningers levetid ikke bare er relatert til alder, men også til den urbane konteksten.

Quantifying building lifetime is crucial for modelling urban stock dynamics and overall environmental impact of buildings. However, this parameter is relatively poorly understood and documented, because of lack of data availability, especially when it comes to historical city centers. This thesis quantifies the lifespan of a historical cohort of central areas in Trondheim, as well as the associated uncertainties. Results are obtained and compared for predominantly residential and non-residential areas, that share a common history and are currently protected. To do so, a methodology was developed for data collection and estimation, relying on different sources. It is based on Geographical Information System (GIS) data of the current building stock, archival material, and mapping of historic maps. From this, a quantitative and cohort-based lifetime study was conducted, based on extrapolation of data and scenarios. The findings reveal that the urban environment of the study areas has an important impact on building lifetime. In addition, buildings in the residential neighborhood tend to have a longer lifespan than those in the non-residential one. Finally, the development of a conservation policy has significantly extended the building lifetime. These results have significant implications for urban mining purposes. While the preservation of historical buildings currently limits the outflow of construction materials, the opportunity for urban mining is likely to lie in the reuse of building materials in renovation projects. Furthermore, the findings suggest that building lifetime is not only related to age, but more to the urban context.