Hvorfor benyttes ikke Grunnlovens § 115?

Abstract

Etter 1994 har alle sittende regjeringer integrert Norge nærmere Den Europeiske Union juridisk og politisk. Etter godkjenningen av EUs tredje energimarkedspakke, kalt «ACER-saken» valgte den norske organisasjonen «Nei til EU» å saksøke den norske staten for Grunnlovsbrudd. Kjernen i saken handler om at tredje energimarkedspakke ble vedtatt etter Grunnlovens § 26 annet ledd, som krever alminnelig flertall på Stortinget. Denne paragrafen kan benyttes dersom myndighetsoverføringen er «lite inngripende». Saksøkende organisasjon mener implementeringen av «ACER-saken» er mer enn lite inngripende. Nei til EU argumenterer i søksmålet for at det bryter med Grunnloven, samt mindretallsvernet at Stortinget ikke benyttet Grunnlovens § 115 ved godkjenningen. Sistnevnte paragraf krever 3/4 konsensus for godkjenning eller implementering av et vedtak som overfører myndighet til en overnasjonal organisasjon. Likevel har paragrafen kun blitt benyttet to ganger: ved godkjenningen av EØS-avtalen og ved tilslutningen til EUs ordning for finansmarkedstilsynet i 2016. Jeg har valgt å analysere rettsdokumentene fra søksmålet om ACER-saken. Til dags dato har søksmålet vært oppe i tre rettsinstanser: Oslo Tingrett, Borgarting Lagmannsrett og i Høyesterett. Gjennom kritisk diskursanalyse har jeg lett etter argumenter for hvorfor Grunnlovens § 115 ikke benyttes fra begge aktørene. I analysen fokuserer jeg på tekst i kontekst, noe som gjør at teori og tidligere forskning vil prege utfallet i analysen. Utfallet av analysen viser at kravene for bruken av paragrafen er skjønnsmessige, og mangelen på kumulasjon i praksis gjør at alle EU-relaterte implementeringer eller myndighetsoverføringer er «lite inngripende» hver for seg. Mangelen på tydelige krav for bruk gjør at siste avgjørelse ligger i hendene til Stortinget som implementerer loven eller tilslutter seg til vedtaket. Det vil derfor være opp til en skjønnsmessig definisjon av når det er juridisk og politisk rett å benytte seg av paragrafen – og Stortinget har til nå ikke sett på benyttelsen som nødvendig eller naturlig.

All governments since 1994 have integrated Norway closer to the European Union legally and politically. After approving the EU’s third energy package (called the ACER-case), the Norwegian organization “Nei til EU” (No to the EU) sued the Norwegian state for a breach of the Constitution. The core of the case concerns the fact that the third energy package was legislated in accordance with the Constitution’s § 26-second paragraph, which requires a simple majority in the supreme legislative of Norway (called Stortinget). The paragraph can be used if the transfer of authority is minimally invasive. The plaintiff organization believes that the implementation of the ACER case is not minimally invasive. The organization, therefore, argues in the lawsuit that it violates the Constitution, as well as the minority protection, to implement the energy packet without using the Constitution’s § 115. The latter paragraph requires a 3/4 consensus to approve or implement a decision that transfers authority to a supranational organization. Nevertheless, the paragraph has only been used twice: when the EEA agreement was approved as well as during the attachment to the EU’s financial regulator in 2016. I have chosen to analyze the legal documents from the lawsuit regarding the “ACER-case” in this thesis. The lawsuit has been heard in three courts: Oslo District Court, “Borgarting” Court of Appeal, and the Supreme Court. Through critical discourse analysis, I have looked for arguments for why § 115 of the Constitution is not utilized. In the text analysis, I focus on the text in context, which means that theory and previous research will influence the outcome of the analysis. I conclude and argue that the analysis shows that the requirements for the use of § 115 are discretionary, and the lack of cumulation in practice means that all EU-related implementations or transfers of authority are “low intrusive” individually. The lack of clear requirements for utilization gave the Supreme Legislative of Norway the last choice in the implementation. It will therefore be up to a discretionary definition of when it is legally and politically correct to utilize the paragraph. The legislative supreme “Storting” has not regarded utilizing the paragraph as necessary nor natural.