Erfaringer fra døgnrehabilitering og forventninger til overgangen tilbake til hverdagen

Abstract

Bakgrunn: Muskel- og skjelettplager utgjør en stor helseutfordring både for individer, men også for samfunnet og helsetjenesten. Rehabilitering er intervensjoner som har formål om at fysisk, kognitiv eller sosial funksjonsevne skal optimaliseres eller gjenvinnes etter at evnen er svekket på bakgrunn av sykdom eller skade. Målet med rehabilitering er at pasienten skal bli i stand til å fungere på best mulig måte i sin hverdag. Overgangen fra døgnrehabilitering tilbake til hverdagen er en sårbar overgang. Problemstilling: Hvilke erfaringer har personer som er på døgnrehabilitering for langvarige muskel- og skjelettplager om deltakelse i døgnrehabilitering, og hvilke forventninger har de til overgangen tilbake til hverdagen? Metode: Masterprosjektet er et kvalitativt forskningsprosjekt. For å innhente data ble det gjennomført to fokusgruppediskusjoner med syv og åtte deltakere. Fokusgruppene ble gjennomført på rehabiliteringssenteret, når pasientene hadde ei uke igjen av rehabiliteringsoppholdet. Intervjuene ble transkribert ordrett på bokmål. Datamaterialet ble analysert etter de seks fasene i refleksiv tematisk analyse. Tematisk analyse egner seg til å analysere fokusgrupper, og for å identifisere mønstre og temaer i intervjuene. Resultater: Pasientene hadde behov for å føle seg ivaretatt under hele rehabiliteringsforløpet. Individuell oppfølging var viktig for å føle seg ivaretatt, og alle kom med ulike forutsetninger og behov som krevde ulik tilnærming. Deltakelse i gruppetilbudet bidro til fellesskap og felles forståelse. Målet pasientene hadde til rehabiliteringsforløpet var å få en meningsfull hverdag. De fikk kunnskap om hvordan de kunne gjøre endringer og hva som var viktig. De innså at det var viktig med aktivitetsbalanse for å få en bærekraftig hverdag. Det bidro til motivasjon til å fortsette med en endringsprosess etter rehabiliteringsoppholdet. Pasientene var spente for overgangen tilbake til hverdagen, og opplevde at de hadde behov for videre oppfølging i etterkant av rehabiliteringsoppholdet. Konklusjon: Døgnrehabilitering er et dyrt behandlingstilbud, og det er viktig å sikre at det gir effekt. Under rehabiliteringsoppholdet var individuell oppfølging viktig, selv om de deltok i et gruppetilbud. Studiedeltakerne hadde behov for å føle seg ivaretatt også etter rehabiliteringen, og det kan gjøres på ulike måter. For å utnytte potensialet til gruppetilbudet i overgangen fra rehabilitering og tilbake til hverdagen, kunne det vært arrangert støttegrupper i etterkant. De fleste var skeptiske til overgangen tilbake til hverdagen, og forventet at den kom til å bli brå og utfordrende. Deltakerne innså at det var mye som måtte gjøres på egenhånd i etterkant for varige endringer.

Background: Musculoskeletal disorders are a major health challenge for individuals, as well as for the society and healthcare services. Rehabilitation is an intervention aimed at optimizing or recovering physical, cognitive, or social functioning after impairment due to illness or injury. The goal of rehabilitation is for the patient to be able to function as well as possible in their daily life. It is a vulnerable transition from inpatient rehabilitation back to everyday life. Research question: What experiences do individuals with chronic musculoskeletal disorders have with inpatient rehabilitation, and what expectations do they have for the transition back to everyday life? Method: This master thesis is a qualitative research study. To collect data, two focus group discussions were conducted with seven and eight participants. The focus groups were located at the rehabilitation center when the patients had one week left of their rehabilitation stay. The interviews were transcribed verbatim in Bokmål. The data was analyzed according to the six phases of reflexive thematic analysis. Thematic analysis is suitable for analyzing focus groups and for identifying patterns and themes in the interviews. Results: Patients needed to feel cared for throughout the rehabilitation process. Individual follow-up was important for feeling cared for, and everyone had different prerequisites and needs that required different approaches. Participation in group activities contributed to a sense of community and shared understanding. The goal of the patients for the rehabilitation process was to have a meaningful daily life. They gained knowledge about how to make changes and what was important. They realized that activity balance was important for a sustainable everyday life. This contributed to motivation to continue with a change process after the rehabilitation stay. Patients were anxious about the transition back to everyday life and felt that they needed further follow-up after the rehabilitation stay. Conclusion: Inpatient rehabilitation is an expensive treatment option, and it is important to ensure that it is effective. During the rehabilitation stay, individual follow-up was important, even though they participated in a group program. The study participants needed to feel cared for even after rehabilitation, and this can be done in different ways. To utilize the potential of the group program in the transition from rehabilitation to everyday life, support groups could have been arranged afterward. Most participants were skeptical about the transition back to everyday life and expected it to be abrupt and challenging. The participants realized that there was a lot that needed to be done on their own after ended rehabilitation, to help achieve desired and lasting changes.