Offer og individ En undersøkelse av offerrollens nyanser innenfor en fangeleirs ulike aktør-nettverk. Case study: SSStrafgefangenenlager Falstad.

Abstract

I løpet av andre verdenskrig ble det etablert om lag 500 fangeleirer på norsk jord. Blant disse var SS-Strafgefangenenlager Falstad på Ekne i Levanger, som fra 1941 til 1945 huset om lag 5.000 fanger av minst 16 ulike nasjonaliteter. SS-Strafgefangenenlager Falstad var et rettsløst rom preget av terror og vold, og sterke begrensninger på handlingsrom. Deler av denne fangeleirens materielle kultur forvaltes i dag av Falstadsenteret. Etter hvert som tidsvitner faller fra, er nettopp disse materielle sporene viktige kilder til kunnskap om krigshistorien. Blant disse finnes gjenstander som fangene selv produserte, enten i tråd med eller til tross for leirens reglement. De materielle sporene er små fragmenter av den store historien om nazismen, menneskeutryddelsen og motstanden som fant sted under andre verdenskrig.

Etter krigen ble det etablert en patriotisk grunnfortelling, altså en konsensus blant den norske befolkningen om at motstandskamp og heltemodige handlinger var det som var viktigst å formidle fra krigen. Grunnfortellingen var preget av motsetninger: rett og galt, helt og skurk, offer og overgriper. I løpet av 1970- og 1980-tallet ble imidlertid dette narrativet endret, og krigens ofre og lidelser ble trukket frem i lyset. Siden da har fangene fra nazistenes fangeleirer i stor grad hatt en offerstatus. Offerbegrepet har imidlertid negative assosiasjoner knyttet til seg. Ofre har blitt ansett som hjelpeløse og passive, og i selve begrepet ligger det en fornekting av menneskers evne til å handle. Gjennom å se på hvordan de fangeproduserte gjenstandene har blitt til gjennom samhandling mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører i SS-Strafgefangenenlager Falstads forestilte og levde rom, kan denne offerrollen nyanseres. Gjenstandene har blitt til i ulike kontekster (ulike aktør-nettverk) der oversettelser og inskripsjoner har forhandlet aktørers rolle og lagt føringer for handling – med andre ord, etablert, avgrenset og definert ulike nettverk som fangene har befunnet seg i og handlet innenfor. Ved å identifisere disse nettverkene og å se på samspillet mellom fangene og den materielle kulturen som aktører, kan nyansene i fangenes status som offer komme tydeligere frem.

During the Second World War, around 500 prison camps were established on Norwegian soil. Among these was SS-Strafgefangenenlager Falstad at Ekne in Levanger, which from 1941 to 1945 housed around 5.000 prisoners of at least 16 different nationalities. SSStrafgefangenenlager Falstad was an unjust space characterized by terror and violence, and strongly limited room for action. Parts of the material culture from this prison camp is today managed by the Falstad Centre. As first-hand witnesses gradually die out, these material traces remain as important sources for war history knowledge. Among these are items produced by the prisoners themselves, either in accordance with or in spite of the camp’s regulations. The material traces are small fragments of the greater story of Nazism, genocide and the resistance that took place during the Second World War.

After the war, a patriotic “ground story” was established, one where the Norwegian population was in consensus that the most important facet of the war was that of resistance and heroic acts. This “ground story” was characterized by opposites: right and wrong, hero and villain, victim and assailant. During the 1970s and 80s, this narrative was changed to emphasize suffering and the victims of the war. Since then, the prisoners of the Nazi camps have largely had victim status. The term “victim”, however, has negative connotations. Victims have been regarded as helpless and passive, and the term itself suggests a denial of human agency. By looking at how the prisoner-produced items have been made through interaction between human and non-human actors in the conceived and lived space of SSStrafgefangenenlager Falstad, this victim role can be nuanced. The items have taken shape in different contexts (different actor-networks) where translations and inscriptions have made the guidelines for action – in other words, established, restricted and defined different networks the prisoners have existed and acted within. By identifying these networks and looking at the interplay between the prisoners and the material culture as actors, the nuances in the prisoners’ status as victims can be made clearer.