'Long Covid' i arbeidsledigheten? En tidsserieanalyse av hysterese og persistens i den norske ledighetsraten.

Abstract

Et hovedmål i norsk politikk er å opprettholde lav arbeidsledighet og høy sysselsetting for å bevare økonomisk vekst, et aktivt arbeidsmarked og velferdsordninger. Denne oppgaven analyserer om det eksisterer hysterese og persistens i arbeidsledighetsraten etter koronapandemien. Ved bruk av månedlige tidsseriedata fra 2006 til 2022 utfører vi Dickey-Fuller tester for enhetsrøtter for å teste hypotesen om hysterese, og finner at hypotesen kan forkastes i alle våre fullverdige modeller. Det betyr at arbeidsledighetsraten i Norge følger en prosess der ledigheten på lang sikt vender tilbake til et likevektsnivå. Videre undersøker oppgaven persistens i arbeidsledighetsraten og finner en relativt rask justeringshastighet og lav grad av persistens. Oppgaven undersøker også asymmetri i arbeidsledigheten, men finner ingen signifikante tegn på at ledigheten går lettere opp enn ned.

Under koronapandemien ble arbeidsmarkedet påvirket spesielt av nedstengningstiltak, som førte til permitteringer og langtidsledighet. Vi finner at andelen langtidsledige og arbeidsledighetsraten når en topp i slutten av 2020, men at begge går raskt ned igjen. Mot slutten av 2022 er tilpasningen til langtidsledige og ledighetsraten på et lavere nivå enn før pandemien. For å undersøke om denne tilpasningen skyldes at personer gir opp søkingen eller får jobb, tester vi også hypotesen om hysterese for sysselsettingsraten. Vi finner at sysselsettingsraten følger en stasjonær prosess tilbake til likevektsnivå. Oppgaven indikerer at Norges arbeidsmarkedspolitikk spilte en sentral rolle i utviklingen av situasjonen med permitterte og langtidsledige under pandemien. Avslutningsvis sammenligner vi Norge og Sverige sin håndtering og implementering av tiltak under koronapandemien, og finner at ulik håndtering av strategi har ført til et ulikt tidsforløp, men at begge ratene visuelt går tilbake til likevekt.

A primary objective of Norwegian politics is to maintain low unemployment and high employment in order to sustain economic growth, an active labor market, and welfare systems. This study analyzes the existence of hysteresis and persistence in the unemployment rate following the COVID-19 pandemic. Using monthly time series data from 2006 to 2022, we conduct Dickey-Fuller tests for unit roots to test the hypothesis of hysteresis. We find that the hypothesis can be rejected in all of our comprehensive models. This implies that the unemployment rate in Norway follows a process whereby unemployment in the long run returns to an equilibrium level. Furthermore, the study examines the persistence of the unemployment rate and finds a relatively rapid adjustment speed and low degree of persistence. The study also investigates asymmetry in unemployment, but finds no significant evidence that unemployment increases more easily than it decreases.

During the COVID-19 pandemic, the labor market was particularly affected by lockdown measures, leading to layoffs and long-term unemployment. We find that the share of long- term unemployed individuals and the unemployment rate peaked in late 2020 but rapidly decreased thereafter. By the end of 2022, the adjustment in the number of long-term unemployed individuals and the unemployment rate had reached a lower level than before the pandemic. To investigate whether this adjustment is due to individuals giving up job search or finding employment, we also test the hypothesis of hysteresis for the employment rate. We find that the employment rate follows a process returning to an equilibrium level. The study concludes that Norway’s labor market policies played a central role in shaping the situation of layoffs and long-term unemployment during the pandemic. Finally, we compare Norway’s and Sweden’s handling and implementation of restrictions during the COVID-19 pandemic, and find that different strategies have led to different timelines, but visually both rates return to equilibrium.