Det antas at Norge vil motta skip

Abstract

Denne oppgaven tar for seg arbeidet rundt krigsskadeerstatningen etter andre verdenskrig angående den norske skipsflåten. Etter andre verdenskrig var den norske tonnasjen som hadde lidt de største tapene hvor over 60% av realkapitalen var tapt, og gjenreisningen av flåten stod som en av de viktigste postene etter krigen for Norges økonomi. Gjenreisnings arbeidet kom raskt i gang gjennom at staten, Notraship og rederne arbeidet sammen og store forsikringssummer ble utbetalt for skader på uteflåten. Likevel var ikke dette tilstrekkelig for å dekke de store tapene påført skipsflåten under krigen. Parallelt med gjenreisningen av flåten begynte norske myndigheter å jobbe med erstatningskravet mot Tyskland, for de skadene påført landet. Arbeidet med erstatningene begynte allerede i London før frigjøringen, hvor det ble nedsatt en egen komite for å arbeidet med kravet. Etter hjemkomsten og Potsdam-konferansens bestemmelser kom det frem at Tyskland skulle ilegges og gi fra seg hele handelsflåten sin. Noe som ble godt mottatt av norske myndigheter, og spisset kravet og taktikken mot skipsflåten. Med hjelp av tall fra SSB la norske myndigheter en plan om å skaffe seg så mye av den tyske handelsflåten som mulig. Ved forhandlingene i Paris-konferansen brukte den norske delegasjonen det store skipstapet Norge hadde lidt som begrunnelse for at Norge skulle få utbetalt skip. Gjennom en rekke med forhandlinger fikk den norske delegasjonen gjennom sitt syn på den tyske handelsflåten, samt fikk Norge tildelt en stor prosent andel av erstatningene Tyskland skulle betale. Noe som førte til at Norge fikk tildelt 10% av skipene som ble tatt ut av Tyskland, som deretter ble solgt videre til Norske redere for å hjelpe den norske tilstanden i skipsflåten.

This master thesis is going in to the theme around the reparation claim against Germany from Norway, with focus on the shipping industry. After the war the tonnage was the part of Norwegian industry that had suffered the biggest war losses, having lost around 60% of its value. And getting the shipping industry back on its feet became one of the most important acts after the war. The work to get the industry back up started by the collaboration between the state, Notraship and the shipping companies. In the end huge amounts of money got paid through the insurance policies, but it was not sufficient to get the tonnage back to its prewar state. While the companies and the government worked on the insurance and other kinds of help for the tonnage, the work on the reparation claim against Germany was in full swing. This work had started in London even before the war was officially over, were a committee was working on the many questions around the reparation. After returning home from London and the Potsdam-conference had ended, it was decided that Germany was to forfeit its entire shipping industry. This was a welcome decision for the Norwegian government, who then decided to make the reparation claim favor ships. With the help from the statistical bureau and their collection of losses, the Norwegian government worked with the goal to get ships as payment from Germany. At the conference in Paris the Norwegian delegation used the ships losses as argument for ships as payment. Through long discussions and work the Norwegian delegation got a good amount of the reparation percentage, and 10% of the German ships. This resulted in Norway getting ships delivered after the war as reparation, that was sold to the Norwegian shipping companies to help the industry get back on its feet after the war