Acute physiological responses to external versus internal intensity control during a standard "threshold" training session in well trained endurance athletes
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3075191Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Bakgrunn: Utholdenhetsutøvere bruker en rekke ulike strategier for å kontrollere overordnet og akutt treningsintensitet. To ofte brukte metoder for akutt intensitetskontroll i en økt er i) ekstern (fart) og ii) intern (puls). Det antas at en ikke kan holde begge konstant over tid, siden konstant puls sannsynligvis krever nedgang i fart, og konstant fart krever en økning i puls. Derimot, i hvilken grad distanse løpt, oksygenopptak (VO2), opplevd anstrengelse (RPE) og konsentrasjon av blodlaktat (BLa) fluktuerer mellom øktene er ikke godt dokumentert.
Formål: Å undersøke om det er en forskjell i følgende utfallsvariabler: total distanse, RPE, VO2, puls og BLa basert på to ulike måter å kontrollere intensitet: eksternt (konstant fart) og internt (konstant puls).
Metode: 10 veltrente utholdenhetsutøvere (alder 21.6 (±4.56) år, kroppsvekt 65.01 (±9.18) kg, høyde 177.8 (±8.37) cm og VO2peak 63.6 ± 8.3 ml/kg/min) kom til laben tre ulike dager. Dag1 besto av blodlaktat-profil og en VO2peak-test, hvor fart tilsvarende 80% maksimal aerob hastighet (MAS) ble kalkulert. Dag2 og Dag3 besto av intervalløkter utført som 5 x 8-minutter, hvor intensitet ble kontrollert enten internt: referert til som sessionHR, jevn puls tilsvarende 80%MAS ved å justere fart, eller eksternt: referert til som sessionCS, fart konstant på 80% MAS. Respiratoriske variabler, puls, BLa, RPE og total distanse løpt ble målt og sammenlignet.
Resultater: For puls og distanse løpt var det en signifikant interaksjon mellom interval og økt (p<0.05). SessionCS induserte en lavere puls enn sessionHR for interval1. Etter dette økte puls gradvis per interval for sessionCS, og holdt seg stabil for sessionHR. Distanse løpt per interval viste motsatt mønster. For gjennomsnittlig VO2 var det ingen signifikant interaksjon, og for deltakerne individuelt ser det ut til at forskjellene indusert er minimale. For RPE og BLa var det ingen interaksjon. Det var ingen forskjell i gjennomsnitt mellom øktene for noen av utfallsvariablene.
Konklusjon: Forskjellen mellom sessionHR og sessionCS var tilstrekkelig til å indusere signifikante forskjeller på noen av utfallsvariablene, puls og distanse løpt per interval, men ikke for fluktuering i BLa, RPE eller for VO2 over hele økten.
Nøkkelord: Treningsbelastning, utholdenhetsatleter, puls, konstant fart, blodlaktat, oksygenopptak, opplevd anstrengelse Background: Endurance athletes utilize a variety of strategies to control the overall and acute exercise intensity. Two often used methods for acute control of intensity are i) externally (speed) and ii) internally (heart rate (HR)). It is believed that one cannot keep both constant over time, since constant HR likely demands decrease in speed, and constant speed demands increased HR. However, the extent to how such sessions differ regarding distance covered, oxygen consumption (VO2), rate of perceived exertion (RPE) and blood lactate concentration (BLa) fluctuations is not well documented.
Purpose: To investigate if there is a difference in the following outcome variables: total distance covered, RPE, VO2, heart rate and BLa between two ways of controlling intensity: externally (constant speed) and internally (constant HR).
Methods: 10 well trained endurance athletes (age 21.6 ±4.56 years, body weight 65.01 ±9.18 kg, body height 177.8 ±8.37 cm and VO2peak 63.6 ± 8.3 ml/kg/min) came to the lab three separate days. Day1 consisted of a blood lactate-profile and VO2peak test, from which speed corresponding to 80% of maximal aerobic speed (MAS) was calculated. Day2 and Day3 consisted of interval sessions performed as 5 * 8 min efforts, where intensity was controlled either internally: referred to as sessionHR, keeping HR approximately constant corresponding to 80%MAS by adjusting speed, or externally: referred to as sessionCS, speed constant at 80%MAS. Respiratory variables, HR, BLa, RPE and total distance covered was collected and compared.
Results: For HR and distance covered, there was a significant interaction between interval and session (p<0.05). SessionCS induced a lower HR than sessionHR during interval1. Thereafter HR increased gradually per interval during sessionCS and remained stable during sessionHR. Distance covered per interval showed the opposite pattern. For mean VO2 there was no significant interaction, and for participants individually the differences induced appears to be minimal. For RPE and BLa there was no significant interaction. There was no difference in mean between sessions in any of the outcome variables.
Conclusion: Difference between sessionHR and sessionCS was sufficient to induce significant differences on some outcome variables such as HR and distance covered per interval, but not BLa fluctuations, RPE or for VO2 over the whole session.
Key words: training load, endurance athletes, heart rate, constant speed, blood lactate, oxygen consumption, rate of perceived exertion