The Baltic States in the EU: A Comparative Case Study of The Council Presidencies of Lithuania, Latvia and Estonia

Abstract

Denne oppgaven er en komparativ studie av ministerrådpresidentskapene til Litauen, Latvia og Estland mellom 2013 og 2017. Det å undersøke presidentskapene til de Baltiske landene, både separat og sammen som en region, bidrar til større forståelse om hvordan mindre medlemsland presterer når de for første gang inntar en sentral rolle i EUs politikkutforming. Oppgaven analyserer landenes tilnærming til ulike presidentroller identifisert i litteraturen, med sikte på å avdekke omfanget av deres felles interesser og innflytelse som presidenter i ministerrådet. Ettersom den akademiske debatten fortsetter å stille spørsmåltegn til relevansen og innflytelsen til ministrerrådspresidentskapet etter at Lisboa-traktaten ble innført, understreker denne oppgaven at formannskapet fortsatt er en viktig mulighet for medlemsland til å etablere seg og sine interesser i EU-sammenheng. Ifølge dette studiet var alle de baltiske landene effektive administratorer, troverdige ledere og ærlige meglere. Presidentskapene deres gjorde andre medlemsland oppmerksomme på de baltiske landene sine regionalpolitiske interesseområder som energipolitikk og den østlige partnerskapspolitikken til EU, samtidig som de ikke fremsto som ivrige forsterkere av nasjonale interesser. Analysen viser likevel at innflytelsen og omdømmet for reform på EU-nivå varierte mellom de enkelte formannskapene, hovedsakelig basert på deres politikkprioriteringer og tilnærming til programutforming.

This thesis provides a comparative study of the Council presidencies of Lithuania, Latvia, and Estonia, taking place between 2013 to 2017. Examining the presidencies of the Baltic states, separate and together as a region, contributes to understanding how smaller member states perform when they enter the 'core' of EU policymaking for the first time. This study analyses the countries' approach to different presidential roles to uncover the extent of their shared interests and influence as Council presidents. As the scholarly debate in the post-Lisbon period has evolved into broader questions about the presidency's relevance and power, this dissertation emphasises how the presidency is still an opportunity for member states to establish themselves and their interests on the EU level. The thesis found parallels in how the presidencies of the Baltic states proved themselves as effective administrators, credible leaders, and honest brokers. Their presidencies shared preference projections on EU energy policy and the Eastern Partnership, and they managed to bring these issues to the attention of other member states. Yet, the analysis reveals that the influence and reputation for reform on the EU level varied between the individual presidencies, mainly based on their policy prioritisation and agenda-setting approach.