Ubehaget i den Andre: En undersøkelse av transkjønn som fenomen med utgangspunkt i lacansk psykoanalyse

Abstract

Hva er det som gjør at noen personer har en opplevelse av at kropp og kjønnsidentitet ikke stemmer overens? Hvor kan dette ubehaget sies å stamme fra? Dette spørsmålet blir undersøkt filosofisk med utgangspunkt i de psykoanalytiske teoriene til Jacques Lacan. Det tas til ordet for at ubehaget ikke nødvendigvis har sitt utgangspunkt i kroppen. Gjennom en lesning av Juliet Jacques’ Trans: A Memoir ser vi et eksempel på at transkjønn som fenomen ikke er et uttrykk for individuell patologi, men heller et uttrykk for en grunnleggende mangel i kulturen som kroppen forstås på bakgrunn av. I relasjon til dette kritiseres både biologi og ego-orientert psykologi. Det argumenteres for at disse diskursene ikke er i stand til å redegjøre tilstrekkelig for ubehagets opphav. Også Judith Butlers sosialkonstruktivisme, slik den formuleres i Gender Trouble, fremstår som mangelfull i dette henseende. På tross av at Butler vektlegger det sosiale som en felles språkpraksis, er hun ikke grundig nok i sin redegjørelse, hverken av subjektdannelsen eller subjektets relasjon til det språket det taler. Den psykoanalytiske tilnærmingen foreslås her som et nyttig supplement til de øvrige diskursene som på ulikt vis tematiserer kjønn, kropp og identitet.

What causes people to experience a discrepancy between body and gender identity? From where does this discomfort originate? This inquiry is examined philosophically with psychoanalytic theories in the tradition of Jaques Lacan. This paper argues that the discomfort is not necessarily a discomfort of the body. Through a reading of Trans: A Memoir by Juliet Jacques, an example becomes evident, namely that trangender as as a phenomenon is not an expression of individual pathology, but instead, an expression of a fundamental deficiency of culture, from which the body can be said to get it’s signifiaction. In relation to this, both biology and ego oriented psychology will be criticized. This paper argues that these discourses are unable to sufficiently expound the origin of the discomfort. Judith Butler’s social constructivism, as defined in Gender Trouble, also appears lacking. Despite Butler’s emphasis on the social as a collective, discursive praxis, her supposition lacks a thoroughness, in both the exploration of the subject formation, as well as regarding the subject’s relation to the language it speaks. The psychoanalytical approach is put forward as a useful supplement to the discourses above, which variously discuss gender, body, and identity.