Entering the Work. Artists’ Appearances and Author-ity in Arte Povera, 1965-1972

Abstract

Norsk sammendrag Verkene som ble skapt av den italienske kunstnergrupperingen Arte Povera (fattig kunst) rundt 1970 er kjent for sine enkle og utradisjonelle materialer, og for kunstnernes begrensede bearbeidelse av disse. Denne avhandlingen studerer en annen side ved Arte Poveras praksis, som har falt i skyggen av det ensidige fokus på verkenes materialitet: kunstnernes utstrakte eksperimentering med selvfremstilling. I en rekke selvportretter, performative verker, skulpturer og romlige komposisjoner gir kunstnerne seg til kjenne som motiv, som fysisk nærvær, som spor/avtrykk, eller som det felles referansepunkt som knytter verkenes enkeltdeler sammen. Avhandlingen søker å kartlegge de mest fremtredende formene for kunstnertilsynekomst i Arte Poveras verker.

På 2010-tallet har man sett en fornyet interesse for Arte Povera: inntrykket av at kunstnerne trekker seg tilbake for å la materialene tre frem og utvikle seg utenfor kunstnernes kontroll harmonerer med de idealer om subjektets tilbaketrekning og det materielles egenverdi/agens som preger en samtidskunstscene influert av posthumanistisk filosofi. De mange eksemplene på kunstnertilsynekomst i Arte Poveras verker synes umiddelbart å bryte med premisset om kunstnerens tilbaketrekning fra verket, og dermed med ideen om Arte Poveras relevans for vår samtids kunstscene. Et omdreiningspunkt gjennom avhandlingens verksanalyser er derfor spørsmålet om hva kunstnerens tilsynekomst signaliserer angående kunstnerens posisjon i forhold til verket og dets materialitet.

For å drøfte dette vender avhandlingen seg til Arte Poveras samtid og teorikomplekset man refererer til som «forfatterens død-diskursen». Det springende punkt i Roland Barthes, Michel Foucault og Jacques Derridas problematisering av kunstnerautoritet er ikke – slik forenklede lesninger ofte antyder – forfatterens/kunstnerens tilstedeværelse i verket. Deres oppgjør retter seg heller mot en representasjonell struktur der forfatteren/kunstneren tilskrives «autor-itet» i kraft av sin rolle som opphav og en romlig-temporal posisjon forut for og bakenfor verket. Snarere enn å kreve opphavsmannens tilbaketrekning fra verket åpner Barthes, Foucault og Derrida dermed for at et oppgjør med autor-itet kan finne sted når hierarkiet mellom primær/opphavelig og sekundær/representasjon undermineres eller settes i spill.

Avhandlingen argumenterer for at kunstnertilsynekomstene i Arte Poveras verker har en slik funksjon. Gjennom nærlesninger av over 70 verker fordelt på fire analysekapitler lokaliseres ulike strategier som alle motvirker den representasjonelle strukturen og dens posisjonering av kunstneren – som produsent eller som modell – forut for verk/motiv. Disse muliggjør en «omplassering» av kunstnerfiguren, som forlater den autor-itære posisjonen bakenfor verket for heller å innta en posisjon i og på bakgrunn av verkets materialitet.

Disse funnene viser at Arte Povera-kunstnernes insistering på tilstedeværelse i egne verk ikke er i konflikt med resepsjonshistoriens generelle fokus på Arte Poveras materialitet, og at kunstnertilsynekomstene heller ikke står i kontrast til ideen om Arte Poveras relevans for en samtidskunstscene som omfavner det posthumanisitiske ethos. Tvert imot synes kunstnertilsynekomstene å aktivt motarbeide den kunstneriske/menneskelige dominans over det materielle.

English summary Works made by the Italian Arte Povera (Poor Art) artists around 1970 are known for their simple and unorthodox materials, and for the artists’ reluctance to rework these materials in favor of presenting them «raw». This thesis inquires another aspect of Arte Povera’s practice, which has been largely overlooked given the overall focus on the works’ materiality: the artists’ extensive experimentation with self-(re)presentation. In a number of self-portraits, performative works, sculptures and spatial compositions, the artists appear as motifs, physical presences, traces/imprints, or as the shared point of reference that ties a work’s components together. The thesis seeks to map the most common types of artists’ appearances in Arte Povera works.

The 2010s has shown a renewed interest in Arte Povera: the impression that the artists retract to let the materials come forward and develop beyond the artists’ control is in accordance with ideals that are current to a contemporary art scene influenced by posthumanist philosophies, of the subject’s withdrawal and of material agency. The numerous examples of artists’ appearances in Arte Povera’s works immediately seem to break with the principle of the artist’s withdrawal, and thus also with the idea of Arte Povera’s pertinence to contemporary art. A leading question in the thesis’ analyses is thus what the artists’ appearances signal regarding the artists’ position relative to the work and its materiality.

In order to discuss this, the thesis turns to Arte Povera’s contemporaneity and the theoretical complex referred to as “the death of the author discourse”. The point of appeal in Roland Barthes’s, Michel Foucault’s and Jacques Derrida’s problematising of strong authorship in not – as simplified readings tend to suggest – the producer’s presence in the work. Instead, their appeal is directed against a representational structure in which the producer is awarded “author-ity” given a status as origin and a spatio-temporal positioning before and behind the work. Rather than demanding the producer’s withdrawal from the work, Barthes, Foucault and Derrida thus opens for the idea that a settlement with author-ity can take place when the hierarchy between origin(al) and secondary/representation is undermined or put into play.

The thesis argues that Arte Povera’s artists’ appearances has this function. Through close readings of over 70 artworks across four analyses chapters, it locates various strategies through which the structure that positions the artist – whether as producer or model – prior to the work/motif is counteracted. They enable a «deposing repositioning» of the artist, who abandons the author-itarian position behind the work to find instead a position within the work or on the basis of the work’s materiality.

These findings indicate that the Arte Povera artists’ insistent appearances in their own works do not conflict with the critical literature’s overall focus on Arte Povera’s materiality, nor with the idea of Arte Povera’s relevance to a contemporary art scene committed to the posthumanist ethos. On the contrary, the artists’ appearances work actively to counteract and level out artistic/human dominance over the material work/world.