En kognitiv poetisk lesning av Knut Hamsun’s En Ærkeskjælm

Abstract

En kognitiv poetisk lesning av Knut Hamsuns En ærkeskjælm. Knut Hamsuns novelle En ærkeskjælm tematiserer tekstens upålitelige fortellersituasjon, språkets vilkårlighet og grensen mellom fiksjon og virkelighet. I denne artikkelen retter jeg oppmerksomhet mot skjemaene i teksten som aktiveres i leserens møte med novellen. Målet er å se hvordan vårt instinktive ønske om å danne oss et koherent bilde av tekstens univers blir hindret nettopp ved de kognitive mekanismene som bygger bro over logiske brudd i novellens kontekst. I denne sammenhengen vier jeg interesse til hvordan ambivalente tendenser ved fortellingens sted, karakterer og tidsbegrep fører til koherensbrudd og overraskelse. I den kognitive tilnærmingen er oppmerksomheten også rettet mot den sentimentale kjernefortellingen som Hamsun-forskningen er mindre opptatt av. Novellen er tilsynelatende bygget rundt en etisk problemstilling knyttet til rettferdighet i samfunnet. Ved lesningen blir man imidlertid mer opptatt av fortellingens nivåer, tekstens miljø, det brutale skiftet fra sentimentalitet til ironi og forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Leseren blir blendet av tekstens manøvrer, når våre leserforventninger og forsøk på å skape koherens i tekstens univers blir undergravet av ambivalente forhold. Disse motstridende tendensene bygger på overraskelse og fører til koherensbrudd. Dette gjør at vi må flere ganger endre vårt bilde av tekstens mening. I siste instans må vi også innse at det ikke er jeg-fortelleren, men vi som blir tatt ved nesen.