Hvordan iscenesetter to lærere skriveundervisning ut fra den samme pedagogiske ressursen, og hvordan nyttiggjør elevene seg av denne undervisningen når de skriver?

Abstract

En tydelig trend i norsk utdanningspolitikk er at myndighetene bidrar til utviklingen av pedagogiske ressurser. Lærere oppfordres til å ta i bruk disse ressursene i den hensikt å skape bedre undervisningspraksiser i skolen. Vi har begrenset kunnskap om denne formen for pedagogisk praksis. Gjennom denne doble kasusstudien undersøker jeg hvordan to lærere iscenesetter den samme pedagogiske ressursen og drøfter hvordan elevene nyttiggjør seg disse undervisningspraksisene når de skriver en argumenterende tekst i norskfaget. Empirien er hentet fra to ungdomsskoler som deltok i den nasjonale satsingen «Ungdomstrinn i utvikling». Studien er forankret i et sosiokulturelt perspektiv på læring der språklig mediering av artefakter som skal fasilitere elevers lærings­prosesser, står sentralt. Studien viser hvordan lærerne iscenesetter den pedagogiske ressursen på ulikt vis, og den drøfter hvordan disse lokale tolkningene – spesielt ulik mediering av en modelltekst – legger føringer for elevenes tekstskaping. Ved å undersøke eksempler på praksis gir studien økt innsikt i relasjonen mellom pedagogiske ressurser, undervisningspraksiser og elevers skriving.