Medborgerskap og deltagelse i "koronadugnaden"

Abstract

Norske myndigheter omtalte tidlig bekjempelsen av koronapandemien som en nasjonal dugnad som påkalte deltakelse fra alle medborgere. Samtidig ble de strengeste og mest inngripende reguleringer av medborgerlig rettigheter og friheter i fredstid innført (Graver, 2020). Tiltakenes inngripende og uforutsigbare karakter utfordret folks hverdagsliv og rutiner, sosiale normer, verdier og praksiser, og de stilte krav til felles innsats, omstilling og nyorientering. I artikkelen belyses begrepene medborgerskap og koronadugnad og hvordan disse begrepene kommuniseres og reflekteres i fokusgruppeintervju med yngre voksne studenter, gjennomført våren 2021, etter ett år med pandemi. Problemstillingen er: Hvordan erfares «koronadugnaden» og hvordan kan «dugnaden» bidra til å forstå hvordan medborgerskap formes under pandemien? Informantene ga oss innsikt i deres opplevelser og erfaringer under pandemien, som vi belyser ved hjelp av noen av Foucaults og Goffmans begreper. Analysen resulterte i tre kategorier; Italesetting av koronadugnad, iscenesetting av medborgerskap og medborgerlig handlingsrom. Blant informantene er det ulike oppfatninger om bruken av dugnadsbegrepet og informantenes utsagn viser at det levde medborgerskap både er blitt styrket og utfordret under pandemien. Medborgerlig kontroll og støtte er blitt styrket ved at vi «passer på hverandre», minner hverandre på akseptable væremåter og etablerer felles praksiser. Medborgerskapet er utfordret ved at individuell frihet og selvstyring er redusert. Man kommer i skvis mellom hva man bør/skal og det man vil gjøre. I tillegg oppleves et spenningsforhold mellom de som deltar og de som ikke deltar i dugnaden. I artikkelen argumenteres det for at levd medborgerskap bidrar med viktige innsikter for videre håndtering av denne pandemien og i andre kriser vi vil møte som nasjon.