Holocen strandforskyvning i Lødingen kommune

Abstract

På sørsiden av Hinnøya er det tidligere ikke blitt utført arbeid for å analysere strandforskyvning siden deglasiasjonen. I Lødingen kommune ble to basseng boret og analysert for å undersøke hvorvidt tidligere etablerte isobaser for Tapes-transgresjonen i midt-holocen stemmer med data fra isolasjonsbasseng. Samtidig som makrofossiler, multi- sensor core-logging, røntgenfotografi, radiokarbondateringer, pollendata og litologisk beskrivelse ble brukt for å tolke kjernene, ble også nærliggende hevede strandlinjer brukt for å presisere Tapes-transgresjonens maksimale utbredelse. Begge bassengene, som representerer ulike likevektslinjer for strandforskyvning (isobase), presenterer data som viser at Tapes-transgresjonen nådde ~5 meter over tidligere rekonstruksjoner. Dette ble tolket gjennom bassengenes stratigrafi, hvor overgangene mellom lakustrine og marine forhold beskrives av bl.a. makrofossiler, litologi og organisk innhold. Dateringer viser at Øvrevatnet (24,7 moh.) ble isolert to ganger, innledningsvis ~9240 år før nåtid (cal a BP) og fra Tapes-transgresjonen ~8200 cal a BP. Ingresjonen av Øvrevatnet tok sted ~9100 cal a BP. Langvatnet (19,4 moh.), lokalisert ~25 km lengre i retning vest-sørvest ble isolert to ganger, innledningsvis ~9550 cal a BP og av Tapes-transgresjonen ~6500 cal a BP. Ingresjonen for Langvatnet ble erodert bort og resedimentert av Storegga-tsunamien. Nærliggende hevede strandlinjer kunne presisere Tapes-transgresjonen ved Øvrevatnet til å nå 24,5-25,0 moh., mens fraværet av gode strandlinjer, samt erosjon av ingresjonskontakten, gjorde at ingen ytterligere presisjon av Tapes-transgresjonen kunne foretas for Langvatnet. Uansett kan en Tapes-transgresjon-maksimum settes til minst 21,2 moh. Sammenlagt presenterer data fra dette arbeidet at tidligere litteraturs Tapes-isobaser for Hinnøya må justeres vestover omtrent 20 km. Dataen foreslår også at en viss amplitude for Tapes-transgresjonen rundt Øvrevatnet anerkjennes (minst 1,5 meter), og at de rundt Langvatnet anerkjennes en transgresjonsamplitude på minst 366 cm.

On the southern coast of Hinnøya, there has never previously been produced a shoreline displacement study for the time after the last deglaciation. In Lødingen municipality, two basins were cored and analysed to examine whether already existing isobases for the Tapes- transgression are valid compared with data from isolation basins gathered in this thesis. Macrofossils, multi-sensor core-logging, x-ray imagery, radiocarbon dating, pollen data and lithological descriptions were all used as methods to interpret the cores. Alongside these methods, nearby raised shorelines were used to precisely map the Tapes-transgression maximum reach. Both examined basins, which represents each their imaginary line of equal shoreline displacement (isobases), present data that show the Tapes-transgression as reaching ~5 meters above earlier reconstructions. This is interpreted through basin stratigraphy, where the transition between lacustrine and marine environments are described by e.g., macrofossils, lithology, and organic content. Radiocarbon dates show that Øvrevatnet (24,7 m. asl.) was isolated twice, first~9240 cal a BP and by the Tapes-transgression~8200 cal a BP. The ingression of Øvrevatnet happened ~9100 cal a BP. Langvatnet (19,4 m. asl.), located ~25 km further west- southwest was also isolated twice, first ~9550 cal a BP and by the Tapes- transgression ~6500 cal a BP. The ingression of Langvatnet was eroded and redeposited by the Storegga-tsunami. Nearby raised shorelines could accurately place the Tapes-transgression maximum at 24,8-25,0 m. asl. for Øvrevatnet, while Langvatnet had no significant raised shorelines to help accurately plot the Tapes-transgression. The erosion of the ingression also complicated the construction of the relative sea level curve. Regardless, we can establish a minimum Tapes maximum of 21,2 m. asl. for Langvatnet. All in all, the data presented in this thesis indicate that the Tapes-isobase for Hinnøya ought to be adjusted westwards roughly 20 km. The data also suggest that a certain amplitude for the Tapes-transgression around Øvrevatnet (at least 1,5 meters) should be recognized, and at least 366 cm around Langvatnet.