| dc.description.abstract | Summary
This PhD explores the political potential and limitations of staging Playback Theatre (PT) in post-apartheid South Africa. The research site is Drama for Life Playback Theatre, based in Johannesburg, South Africa, as part of Drama for Life projects at The University of the Witwatersrand. The thesis explores two performances held by Drama for Life Playback for university students. As the researcher, I am deeply embedded in the project due my role as a ‘conductor’ in the performances, helping facilitate the dialogue between the audience and performers in PT. The overarching question that guides the thesis is: How does Playback Theatre intra-act with stories in post-apartheid South Africa. Sub questions ask, when does Playback Theatre make an impact? When does it struggle to do so in such a charged environment, and why? The thesis is an exegesis made up of the mantle, known as ‘Kappe’ in Norwegian, and four peer-reviewed articles.
Methodologically the research is made up of a colourful, intricate medley of methodologies that help temporarily capture the liveness of a PT event. As part of the performative paradigm, my methodological orientation combines PT as the arts-based form, which leads the research along with post-qualitative methodologies. These are combined with qualitative methods, such as focus groups, video, and journals as qualitative methods of gathering research material. These methodologies act as a conceptual framework and as working methods within the research process.
Positioning the study within a performative research paradigm foregrounds the non-representational, relational and creative becoming of the research as arts-based. PT leads the inquiry of this study with new materialism as part of a performative paradigm as a common thread through the exegesis. Karen Barad's agential realism is the new materialist theory primarily drawn upon. This thesis also draws on other supporting performative and critical theories, which are re-read diffractively with PT and new materialism. Supporting ideas from Nancy Fraser’s social justice theory, second-wave critical whiteness studies, and the distribution of the sensible from Jacques Rancière and Jonathan Fox’s narrative reticulation have been crucial to this process in being able to elaborate on the material-discursive enactments during the PT performances.
The central argument of this thesis is that PT has a compelling political potential, which can be elucidated by Playback Theatre performances that seek to address social justice themes in their communities. Nevertheless, this can be thwarted if performers are not able to recognise Playback Theatre as a site of power that is not automatically democratic. I discuss this in chapter 6 of the mantle titled: A Synthesis of Playback Theatre as a political articulation of ‘Justice to Come’, where I identify three recurring themes and contributions to PT praxis that arose from the four articles that were produced. The themes discussed unpack how PT’s political potential regarding issues of justice can be sharpened in particular ways by PT performers on stage in helping to embody and realise a more just world.
Sammendrag
Denne doktoravhandlingen utforsker det politiske potensialet og begrensningene med Playbackteater (PT) i post-apartheid Sør-Afrika. Forskningsstedet er Drama for Life Playback Theatre, basert i Johannesburg, Sør-Afrika, som en del av Drama for Life-prosjekter ved University of the Witwatersrand. Doktorgraden utforsker to forestillinger holdt av Drama for Life Playback for universitetsstudenter. Som forsker er jeg dypt forankret i prosjektet på grunn av min rolle som spilleleder i forestillingene, og hjelper til med å skape dialogen mellom publikum og utøvere i PT. Det overordnede spørsmålet for doktorgraden er: Hvordan intra-agerer Playbackteater med fortellinger i post-apartheid Sør-Afrika. Underspørsmålene undersøker følgende: Når har Playbackteater en innvirkning? Når strever Playbackteater med å gjøre det i et så utfordrende miljø, og hvorfor? Disse spørsmålene ledsager kappen, og de fire fagfellevurderte artikler.
Metodisk sett består forskningen av en fargerik, intrikat blanding av metoder som midlertidig kan fange det levende og bevegelige i en PT-begivenhet. Som en del av det performative paradigmet kombinerer jeg metodisk orientering omkring PT som en kunstbasert form, som styrer forskningen sammen med postkvalitative metoder. Disse sammenbindes gjennom bruk av kvalitative metoder, som fokusgrupper, video og forskningsnedtegnelser for å samle inn forskningsmaterialet. Metodikkene fungerer som et konseptuelt rammeverk og som arbeidsmetoder gjennom forskningsprosessen.
Plassering av studien innenfor et performativt forskningsparadigme hviler på det ikke-representative, relasjonelle og den kreative tilblivelsen gjennom den kunstbasert forskningen. PT leder undersøkelsen av denne studien med nymaterialisme som en rød tråd gjennom, som en del av det performativt paradigme. Primært bygger den nymateralistiske teorien på Karen Barad’s agential realisme. Denne avhandlingen trekker også på andre støttende performative og kritiske teorier, som leses på ny, diffraktivt, gjennom PT og nymaterialisme. Det er hentet ideer fra Nancy Fraser’s teori om sosial rettferdighet, second-wave critical whiteness studier, distibution of the sensible fra Jacques Rancière og Jonathan Fox’s narrative reticulation. Alle disse teoriene har vært avgjørende for å kunne utdype de materielle-diskursive handlingene under PT forestillingene.
Det sentrale argumentet i denne avhandlingen er at PT har et starkt politisk potensiale, som kan belyses gjennom Playbackteater-forestillinger om de søker å ta opp temaer om sosial rettferdighet i samfunnet. Likevel kan dette hindres hvis utøverne ikke er i stand til å gjenkjenne makten i Playbackteater som ikke automatisk er demokratisk. Jeg diskuterer dette i kapittel 6 i kappen med tittelen oversatt til: En syntese av playbackteater som en politisk artikulasjon av 'Justice to Come', hvor jeg identifiserer tre tilbakevendende temaer og bidrag til PT-praksis som oppsto fra de fire artiklene som ble produsert. Til slutt blir de tre tilbakevendende temaene diskutert om hvordan PTs politiske potensiale tilknyttet sosial rettferdighet kan skapes på ulike måter gjennom at PT-utøvere på scenen kan bidra til å legemliggjøre og realisere en mer rettferdig verden. | en_US |
