Differensiert arbeidsgiveravgift - en balansegang mellom Norges forpliktelser til EØS og norsk distriktspolitikk

Abstract

Siden 1975 har Norge hatt en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift (DA-ordningen), der arbeidsgivere i distriktene betaler en lavere avgift enn arbeidsgivere i mer sentrale strøk. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 har DA-ordningen vært gjennom flere større og mindre endringer, og ordningen har også stått i fare for å forsvinne helt. Denne avhandlingen ser nærmere på revisjonen av DA-ordningen for perioden 2022–2027. I forbindelse med denne revisjonen, var det knyttet særlig spenning rundt muligheten for å ha ulik arbeidsgiveravgift innad i sammenslåtte kommuner, i tillegg til hvilke kommuner og hvilke sektorer som ville bli inkludert i ordningen.

Avhandlingens problemstilling er som følger: Er ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift relevant for EØS-samarbeidet og er den akseptabel for norske interessenter?

Norge er forpliktet til å tilpasse sitt regelverk på alle områder som dekkes av EØS-avtalens saklige virkeområde, herunder regelverket om statsstøtte. Differensiert arbeidsgiveravgift er en form for indirekte statsstøtte, som i utgangspunktet er forbudt. EØS-avtalen åpner imidlertid for at det kan gis statsstøtte til virksomheter i områder som er vanskeligstilte av ulike grunner, som for eksempel lav befolkningstetthet (EØS-avtalen, 1992). Dette blir regulert av ESAs retningslinjer for regionalstøtte, som definerer hvilke geografiske områder og hvilke formål det kan gis støtte til. Den norske DA-ordningen for 2022–2027 er tilpasset retningslinjene for regionalstøtte og ble godkjent av ESA i desember 2021. Min konklusjon er derfor at DA-ordningen er relevant for EØS-samarbeidet.

Spørsmålet om DA-ordningen er akseptabel for norsk interessenter, er besvart med utgangspunkt i høringssvar, og bygger på en spørreundersøkelse og en analyse av medieoppslag om differensiert arbeidsgiveravgift. Gjennomgangen av denne empirien viser at interessentenes preferanser til DA-ordningen i stor grad er ivaretatt i revisjonen, og min konklusjon er derfor at ordningen i all hovedsak er akseptabel for interessentene.

Revisjonen av DA-ordningen viser norske myndigheters balansegang mellom Norges forpliktelser til EØS og interessene til norsk distriktspolitikk. Det er rom for å finne løsninger som er tilpasset EØS-regelverket og som også i stor grad er akseptable for ulike norske interessentgrupper. Samtidig vil enkelte interessenters preferanser måtte vike for at den norske løsningen skal kunne godkjennes av ESA.

Since 1975, Norway has had a system of regionally differentiated social security contributions (the RDSSC scheme), in which employers in sparsely populated areas pay a lower contribution than employers in more central areas. Since the EEA agreement entered into force in 1994, the RDSSC scheme has undergone several major and minor changes, and the scheme has also been in danger of disappearing completely. This thesis looks more closely at the revision of the RDSSC scheme for the period 2022–2027. In connection with this revision, there was particular anticipation about the possibility of having different employer contributions in merged municipalities, in addition to which municipalities and which sectors would be included in the scheme.

The thesis' question is as follows: Is the scheme with differentiated employer's contribution relevant to the EEA cooperation and is it acceptable to Norwegian stakeholders?

Norway is obliged to adapt its regulations in all areas covered by the scope of the EEA Agreement, including the regulations on state aid. RDSSCs are a form of indirect state aid, which is initially prohibited. However, the EEA Agreement allows for state aid to be granted to enterprises in areas that are disadvantaged for various reasons, such as low population density (EEA Agreement, 1992). This is regulated by EFTA Surveillance Authority’s (ESA) guidelines for regional aid, which state which geographical areas and for what purposes aid can be granted. The Norwegian RDSSC scheme for 2022–2027 is adapted to the guidelines for regional aid and was approved by ESA in December 2021. My conclusion is therefore that the RDSSC is relevant to the EEA cooperation.

The question of whether the RDSSC scheme is acceptable to the Norwegian stakeholders is answered on the basis of consultation responses, and builds on a survey and an analysis of media reports on the RDSSC scheme. The review of this empirical evidence shows that the stakeholders' preferences for the RDSSC scheme have largely been taken into account in the revision. My conclusion is therefore that the scheme is mainly acceptable to the stakeholders.

The revision of the RDSSC scheme shows how the Norwegian authorities' must balance between Norway's obligations to the EEA and the interests of Norwegian regional policy. There is room to find solutions that are within the EEA regulations and that can also be approved by various Norwegian interest groups. At the same time, the preferences of some stakeholders will have to give way in order for the Norwegian solution to be approved by ESA.