| dc.description.abstract | Designere, arkitekter, konstruktører, osv. bidrar til å skape det bygde miljø. Loven om universell utforming krever at samfunnet skal bygges for alle. Ingen skal stenges ute på grunn av sin funksjonsnedsettelse, seksuelle legning, etnisitet eller andre grunner. Et lovverk klarer ikke gjennom ytelseskrav å fange alle behov. Planleggerne av vårt bygde miljø må selv ha høy kompetanse for å kunne mestre oppgaven. De må selvsagt kunne loven og dens intensjon men må i tillegg ha stor innsikt i konsekvensen av det som bygges. Det gjøres mye feil når det gjelder arealbehov for rullestolbrukere, men dette er i det minste konkret og lett å forstå. Man kan faktisk sette seg i en rullestol og prøve selv. Sansetap er mye mer komplisert. Her kreves av våre planleggere at de skal forstå noe de fleste selv aldri har opplevd. Denne publikasjonen handler om ulike pedagogiske metoder for å lære studenter å forstå svaksynthet.
Beskrivelsene av de ulike pedagogiske metodene tar utgangspunkt i utvikling av metodene fra 2004 og fram til i dag og hvilke erfaringer undertegnede har med dem i undervisning. Metodene er ikke vitenskapelig evaluert. Det er våre tilbakemeldinger og erfaringen metode har gitt som ligger bak valgene.
Målet med publikasjonen er at utdanningsinstitusjoner tar i bruk metodene og dermed yte bedre undervisning til sine studenter. Synslidelsene som metodene er prøvd ut på er hornhinnelidelser, katarakt, glaukom (grønn stær), retinitis pigmentosa (RP, tunnelsyn), aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD), diabetes retinopati, albinisme, synsfeltutfall etter hjerneslag og klassisk fargeblindhet. Metodene som er beskrevet innbefatter bruk av briller med tilpassede glass, spesiallagede linser, briller som illuderer fargeblindhet, bruk av digitale og optiske filtre på kameraer og på film, eyetracker og synkroniserte filmkameraer der det ene kameraet illuderer spesifikke synslidelser. For hver spesifikke synslidelse drøftes ulike pedagogiske teknikker med i hvor stor grad det er mulig å skape en egenopplevelse ved å ha synslidelsen og hvordan den vil opptre under ulike kontraster, farger og lysbetingelser.
Fordelen og ulempen med de ulike pedagogiske metodene varierer med hva som ønskes illudert. Briller, linser og eyetrackere kan brukes i aktiviteter og fanger også opp bevegelser og er egnet til å vise optiske forstyrrelser. Bilder og øyesimulator er egnet til å vise varierende grad av kontrasttap. Fordelen med teknikken er at studentene selv kan produsere bilder som kan brukes i oppgaver.
Synkroniserte filmer er egnet til studier av forskjellen mellom normalseende og svaksynte. Som for de øvrige beskrevne metodene er film mest egnet til å vise kontrast- og fargeforstyrrelser. Ved digital filtrering er etterarbeidet omfattende ved filmproduksjon. Den gir ikke umiddelbar tilbakemelding slik briller, linser og eyetrackere gjør.
Virtual reality er en uprøvd metode, men som for filmproduksjon kan ikke metoden brukes i felt med umiddelbar tilbakemelding.
Illudering av skader i adaptasjonsprosessen er komplisert å lage. Pupillstørrelsen kan påvirkes ved å bedøve musklene som styrer pupillåpningen, men dette kan kun utføres av sertifisert personale, og er derfor ikke generelt tilgjengelig. Illudering av manglende fotopigment på netthinna har vi ingen metode å kunne bruke. | |
