Svartlamon i støpeskjeen En antropologisk studie av opposisjonens problem

Abstract

Grunnlaget for mye av vår tids politiske styring og beslutninger baserer seg på numerisk kunnskap. Dette har beboerne på Svartlamon virkelig fått kjenne på kroppen. Det motkulturelle miljøet har siden de flyttet inn i bydelen på slutten av 80-tallet vært prisgitt kommunens aksept for å kunne leve et alternativt liv. Denne aksepten synes i stadig økende grad å kobles til en kulturell logikk hvor bare det som kan telles teller. For å begrunne og legitimere sin egen motkulturelle eksistens overfor kommunale myndigheter, må dette gjøres på et numerisk grunnlag.

Denne masteroppgaven er en analyse av hvordan beboerne på Svartlamon opplever møtet med det ‘kommunale blikket’, samt hvilke effekter dette blikket og disse opplevelsene avføder. Oppgaven, som bygger på et seks måneder langt feltarbeid på Svartlamon, antyder at maktens kategorier ikke så lett klarer å fange opp beboernes egne verdsettinger, som ikke så enkelt lar seg tallfeste. Selv opplever beboerne at verdifulle sider av virksomheten i bydelen med dette usynliggjøres. Flere gir også uttrykk for at bydelen i møte med denne kulturelle logikken har mistet noe av sin motkulturelle brodd, og at de ikke lengre helt vet hva Svartlamon er og står for.

‘Opposisjonens problem’, og med et særskilt fokus på objektivering, måling og standardisering som samfunnspraksis, utgjør det mest sentrale teoretiske rammeverket i denne analysen av relasjonen mellom svartlamonittene og kommunen. Jeg argumenterer for at maktens kulturelle logikk, som avkrever at subversive elementer må legitimere sin virksomhet i maktens språk, risikerer å ta brodden fra dette eksperimentelle bydelsprosjektet som kommunen selv har gitt sin velsignelse til, og som kommunen selv uttrykker stolthet over i sin egen selvpresentasjon. På den annen side er det også slik at beboerne etter hvert har lært seg å spille spillet, muligens også noe mer på egne premisser enn tidligere. Ved å selv vektlegge sanser som en alternativ måte å innhente kunnskap på, og ved å bringe kunnskapen nærmere erfaringen og det levde liv, yter svartlamonittene fortsatt motstand mot den tallbaserte og dekontekstualiserte fornuften som omverdenen møter dem med.

The basis for much of today's political governance and decisions is based on numerical knowledge. The residents of Svartlamon have experienced this. The countercultural environment has since they moved into the district in the late 80's been at the mercy of the municipality's acceptance to be able to live an alternative life. This acceptance seems to be increasingly connected to a cultural logic where only what can be counted counts. To justify and legitimize their own countercultural existence to municipal authorities, this must be done on a numerical basis.

This master's thesis is an analysis of how the residents of Svartlamon experience the encounter with the ‘municipal gaze’, as well as what effects this gaze and these experiences bring about. The thesis, which is based on a six-month-long fieldwork at Svartlamon, suggests that the categories of the power are not so easily able to capture the residents' own valuations, which are not easily quantifiable. The residents themselves express that valuable aspects of the activities in the district are thus made invisible. Several of the residents also express that the neighborhood in the face of this cultural logic has lost some of its countercultural edge, and that they no longer fully know what Svartlamon is and represents.

The ‘problem of the opposition’, with a special focus on objectification, measurement and standardization as social practice, constitutes the most central theoretical framework in this analysis of the relationship between the residents and the municipality. I argue that the cultural logic of those in power, which demands that subversive elements must be legitimized in the language of power, risks taking the edge out of this experimental district project, to which the municipality itself has given its blessing, and over which the municipality itself expresses pride in its own self-presentation as municipality. On the other hand, it is also the case that the residents have gradually learned to play the game, possibly something more on their own terms. By emphasizing the senses as an alternative way of acquiring knowledge, and by bringing the knowledge closer to the experience and the lived life, the residents continue to resist the number-based and decontextualized reason with which the outside world meets them.