The road from success to underperformance and the return to sustainable high-level performance. A case study of an elite cross-country skier

Abstract

Sammendrag

Formål: Hovedmålet med denne casestudien er tresidig: 1) å beskrive treningen til Didrik Tønseth (DT) på veien mot å bli en langrennsløper (XC) i verdensklasse; 2) for å fastslå mulige faktorer assosiert med uventet nedgang i prestasjon, som ender i en ikke-fungerende tilstand, og 3) prospektivt beskrive utøverens tverrfaglige tilnærming i jobben tilbake til bærekraftig prestasjon, på høyt nivå. Metode: DT er en av verdens beste langrennsløpere, med 125 verdenscupstarter (WC), inkludert 4 seire og 15 podium. Treningsdata ble kategorisert i intensitetssonene lav-, medium- og høy intensitet (LIT, MIT og HIT); treningsform (utholdenhet, styrke og hurtighet/spenst); aktivitet (ski, rulleski, løping, sykkel, etc.); spesifikk- (ski og rulleski) og ikke-spesifikk trening (løp, sykkel, etc.). Analysert i retrospekt fra ukentlig sammendrag (2012-2019) og i detalj fra økt til økt (2019-2022). Resultatdata er hentet fra FIS poeng, eller enkeltresultat. Resultat er presentert som gjennomsnitt ± standardavvik (SD) og/eller range. Semistrukturerte intervju og spesifikke spørsmål til DT og hans supportteam ble utført under innhenting av data. Resultat: Langsgående treningskarakteristikk (2012-2019): årlig ikke-lineær progresjon på 29  85 t fra 771 til 1002 t (30%) og antall økter 485 til 546 (14%). Lignende distribusjon av LIT, MIT og HIT ble sett (92/5/3%), observert økning var; 31% LIT; 76% MIT; 80% HIT. Styrke og hurtighet og spenst var mer varierende, 56  10 t og 16  8 t. Ski-spesifikk- økte med 57% (531  86 t), ikke-spesifikk trening forble jevnt distribuert (238  31 t). Etter to år assosiert med opplevd nedgang i prestasjon oppdages mulige faktorer; mangel på periodisering, høyt volum av MIT/HIT uten tilstrekkelig mellomrom, trening med lav karbohydrattilgjengelighet og “ekstreme” treningsøkter, samtidig med et høyt treningsvolum. For å hjelpe DT tilbake til verdenstoppen dannes et tverrfaglig team, fysiologiske, ernæringsmessige, tekniske og psykiske utfordringer oppdages. Umiddelbare tiltak startes, inkludert 7-ukers restitusjonsperiode, eliminering av HIT og alle faktorer assosiert med nedgangen, men økt fokus på intensitetsstyring, endring i periodisering, og gradvis økning av MIT (og HIT). Ytterlige tiltak som omhandler, testing, målinger, ernæring, teknikk og oppfølging ble gjennomført. Gjennom den generelle treningsperioden (GP) forble ukentlig treningsvolum (21  5.8), utholdenhet (19.3  5.2), styrke (1.2  0.8), fordeling av LIT (17.8  4.9 h) og distribusjon av LIT/HIT/MIT (93/6/1%) relativt likt som 2020/2021, mens det ble sett 27% nedgang i HIT og 7% økning av MIT. Årlig økte ukentlig treningsvolum med 7% (17.5  7.1 vs. 18.7  5.8). Konklusjon: Didrik Tønsets langsiktige prestasjonsutvikling beskrevet i detalj fra han var 21 til 28 år tilbyr stor kunnskap i treningsarbeidet på veien til å bli en langrennsløper i verdensklasse, i tillegg til et godt grunnlag for å kunne fastslå mulige faktorer assosiert med uforutsett prestasjonsnedgang. Den tverrfaglige fremgangsmåten brukt av Didriks team ble beskrevet prospektivt i dette studiet og gir en god innsikt i prosessen med å returnere fra en ikke-fungerende tilstand tilbake til verdensklassenivå, og kan potensielt brukes som en ramme for fremtidige idrettsutøvere.

Abstract

Purpose: The primary purposes of this case study are threefold: 1) to describe the training of Didrik Tønseth (DT) leading to world class performance in cross-country skiing; 2) to determine possible factors associated with unexpected underperformance, ending in a non-functioning state, and 3) prospectively describe the participants multidisciplinary approach when returning to sustainable high-level performance. Methods: DT is one of the world’s best cross-country (XC) skiers, with 125 world cup (WC) starts, including 4 wins and 15 podiums. Training was categorized into intensity zones (LIT, MIT, HIT); training forms (endurance, strength, and speed); activity forms (skiing, roller skiing, running, cycling, etc.); specific- (ski and roller ski) and non-specific exercise (running, cycling etc.). Training was retrospectively analyzed from weekly summary (2012-2019) and session-by-session (2019-2022). Performance data was collected from the FIS distance ranking points, and race results. Results are presented as mean ± standard deviation (SD) and/or range. Additionally, semi-structured interviews and specific questions to the participant and his support team were conducted. Results: Longitudinal training characteristics between 2012 and 2019 showed a yearly non-linear progression of 29  85 h, from 771 h to 1002 h, and 487 to 546 number of sessions. There was a relatively similar distribution of intensity (92/5/3%), with increases of 31% LIT, 76% MIT and 80% HIT. The amount of strength and speed training were varying more across seasons, with average values of 56  10 h and 16  8 h. Sport specific training increased by 57% (average of 531  86 h), while non-specific training remained evenly distributed (average of 238  31 h). After two years associated with underperformance, possible factors were found; lack in periodization, high volumes of medium- and high intensity training close together, training with low carbohydrate availability and “extreme” sessions, while simultaneously keeping a high volume. To help DT back to world-class level a multidisciplinary team is formed. Physiological, nutritional, technical psychological challenges are detected. Immediate measures taken were: 7-week recovery period, elimination HIT and the mentioned possible factors, but increased emphasize on intensity control, change in periodization and gradual increase in MIT (and HIT). Additional actions regarding testing, nutrition, monitoring, technique, and follow-up were taken. During the general preparation period (GP), weekly volume (21  5.8 h), endurance (19.3  5.2 h), strength (1.2  0.8 h) and distribution of LIT/HIT/MIT (93/6/1%), remained similar to 2020/2021. However, a 27% decrease in HIT and 7% increase in MIT were present. Annually, the weekly training volume was increased by 7% (17.5  7.1 vs. 18.7  5.8). Conclusion: Didrik Tønset´s long-term development described in detail from the age of 21 to 28 years old, provides great knowledge into the process of becoming a world-class XC-skier and a good basis to determine possible factors associated with unexpected underperformance. The multidisciplinary approach used by DT´s team was prospectively described in this study and gives a great insight into the process of returning to world-class level from a non-functioning state and could potentially be used as a foundation for future cases.