Barn som pårørende til psykisk syke foreldre

Abstract

Bakgrunn: Omtrent 27 % av alle barn i Norge lever med foreldre som har en alvorlig psykisk lidelse. Forskning viser at det er stor sammenheng mellom psykisk syke foreldre og psykiske skadevirkninger hos barna. Som helsepersonell er vi pliktig å ivareta barn som pårørende. Hensikt: Hensikten med studien er å undersøke hvordan jeg som sykepleier kan bidra til å ivareta barn som pårørende til foreldre med alvorlig psykisk sykdom. Metode: Oppgaven baserer seg på litteraturstudium som metode, der syv forskningsartikler, både kvalitative og kvantitative, legger grunnlaget for arbeidet. Resultater: Barn som pårørende har behov for oppfølging, men det er noe uenighet om hvilke fremgangsmåte som fungerer best. Barna har krav på, og godt utbytte av, psykoedukasjon om foreldrenes sykdom, enten det gis direkte til barna eller gjennom foreldrene. Arbeid med barn som pårørende krever tid, ressurser, kunnskap og ferdigheter. Mange sykepleiere opplever at det er uklare rammer for hva som forventes av de i møte med barn som pårørende. Konklusjon: For å kunne tilby tilpasset og tilrettelagt oppfølging av barn som pårørende, er en avhengig av grundig kartlegging i forkant. Dette legger grunnlaget for hvordan psykoedukasjon bør gis til den enkelte familien og det enkelte barnet. Sykepleier må prioritere gjennomføring av dette arbeidet, til tross for at det er krevende å finne tid og ressurser til det. Det er også behov for klare retningslinjer for sykepleiere i slike situasjoner, samt mer kunnskap rundt tema.

Nøkkelord: barn som pårørende, psykoedukasjon, sykepleie.

Background: About 27 % of children in Norway live with parents who have a severe psychiatric diagnosis. Research shows that there is a major connection between mentally ill parents and harmful psychological effects on their children. As healthcare workers, we are obligated to take care of children as relatives. Aim: The aim of this study is to look in to how nurses can contribute to take care of children as relatives to parents who have a severe psychiatric diagnosis. Method: This study is a literature study, based on seven research articles, both qualitative and quantitative. Results: Children as relatives are in need of follow-up, but there are some disagreements regarding what is the best way to do this. The children have the right to get psychoeducation about their parents disease, whether it is given directly to the children or through their parents. The work with children as relatives requires time, resources, knowledge and skills. Many nurses perceive guidelines as vague regarding the best way to do so. Conclusion: To offer the children customized follow-up, we depend on a detailed assessment of the situation. This lays the foundation for how the psychoeducation should be given to the specific family and child. Nurses have to prioritize this work, despite lack of time and resources set aside for this work. There is also a need of clear guidelines for nurses so that we know how to act in situations like these, and also a need of more knowledge related to children as relatives.

Key words: Children as relatives, psychoeducation, nurse.