| dc.description.abstract | Bakgrunn: Schizofrenilidelser utgjør en av de fremste årsakene til redusert levealder på verdensbasis. Årsaken til dette er sannsynligvis økt risiko for hjerte- og karsykdommer, metabolsk syndrom, og respiratorisk sykdom. Fysisk aktivitet kan ha en forebyggende betydning ved å motvirke inaktivitet, samtidig som det har helsefremmende betydning for fysisk og psykisk helse. Det vil være verdifullt å undersøke denne betydningen for pasienter med schizofrenilidelser, og hvordan sykepleier kan møte deres behov for fysisk aktivitet. Metode: Gjennom systematisk litteratursøk i vitenskapelige databaser, ble ti forskningsartikler med varierende metodologi valgt ut. Artiklene ble analysert, og resultatene samskrevet i en ny syntese. Resultat: Kvantitative og kvalitative data belyser betydningen i form av gjengående temaer som reduksjon av negative symptomer, forbedring av selvbilde, og forbedring av livskvalitet. Dette er observert både ved lettere fysisk aktivitet som gange, og ved trening. For motiverende faktorer kommer det frem av litteraturen at selvbilde, god helse, og symptombeherskelse spiller en sentral rolle. Barrierer for fysisk aktivitet er gjerne tilknyttet sykdommen, lav motivasjon, ressurser, og kunnskapsmangel. Konklusjon: Litteraturen tydeliggjør at personsentrert omsorg er vesentlig for denne pasientgruppen, og at sykepleien bør tilpasses den enkelte persons behov. Mindre ressurskrevende intervensjoner som gå-grupper kan anvendes med fordel. Mer kunnskap innen temaer som betydningen av fysisk aktivitet, risiko for livsstilssykdommer ved schizofrenilidelser, motivasjon, og samtalemetoder kan være fordelaktig for sykepleiers evne til å møte pasientens behov for fysisk aktivitet. Litteraturen har vist at denne kunnskapsmangelen kan utgjøre en barriere for dette.
Nøkkelord: Schizofrenilidelser, fysisk aktivitet, helsefremming | |
