Pappa i fengsel

Abstract

I denne masteroppgaven studeres fenomenet innsatte fedre, hvor hovedvekten er relatert deres farsrolleidentitet. Tematikken er lite belyst, særlig i en norsk forskningssammenheng og bør derfor utforskes ytterliggere. Jeg har derfor gjennomført følgende prosjekt med ti kvalitative dybdeintervjuer med innsatte fedre i to norske høysikkerhetsfengsler for å belyse problemstillingen: «Hvordan opplever innsatte fedre, i norske høysikkerhetsfengsler, egen farsrolleidentitet under soning?».

Prosjektet har en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. I den analytiske prosessen har jeg latt meg inspirere av Tjora (2021) sin metodiske tilnærming: Stegvis-induktiv-deduktiv-metode (SMI), og herav identifisert fire hovedfunn i den empiriske analysen. Funnene diskuteres i lys av tidligere forskning og teoretiske perspektiver relatert blant annet interaksjonisme, identitet og kriminologi. Prosjektet forener på denne måten flere diskurser, da særlig en barnevernsfaglig-, sosiologisk- og kriminologisk diskurs.

Empirien bekrefter at tematikken er subjektivt rettet, da fedrenes opplevelser er varierende, sprikende og tvetydige. De beskriver egen situasjon og vil derfor vekte og differensiere ulike momenters betydning i sin virkelighetsforståelse.

Farsrolleidentiteten til fedrene i eget utvalg opprettholdes ved soning, da særlig ved direkte kontakt med egne barn. De interagerer med egne barn via telefon, besøk, brev og videosamtale, samtidig påvirkes opplevelsene av de strukturelle rammene som foreligger. Eksempelvis vakthold, sikkerhetsrutiner, kontaktens tidsramme og avstanden fra fengslet til eget hjemsted. Dermed opplever de en redusert grad av involvering i barnas liv, sammenliknet med tilværelsen utenfor fengslets rammer. Parallelt, opplever flere en farsrolle med liten betydning i fengselskonteksten. De oppholder seg og utfyller samtlige aktiviteter og gjøremål, samt utspiller alle interaksjoner innenfor fengslets rammer. De beskriver likevel hvordan den dominerende machokulturen med tilhørende normer og verdier, påvirker de i liten grad relatert egen farsrolleidentitet. De evner å navigere mellom ulike roller som innsatt og pappa, og opprettholder på denne måten også farsrolleidentiteten ved soning.

Miljøet påvirker lite, men de opplever likevel endringer i egen farsrolleidentitet, da de ikke lenger evner å være grensesettende eller disiplinerende overfor egne barn. De mister på denne måten et aspekt ved sin farsrolleidentitet. På den andre siden, ser vi samtidig at de opplever positive endringsprosesser og progresjon ved nåværende soningssituasjon. De har blitt rusfrie, ønsker en lovlydig fremtid og en tilstedeværende- og tydelig farsrolle. Med andre ord, de rehabiliteres i et høysikkerhetsfengsel og ønsker en fremtid som «gode fedre». Deres farsrolleidentiteten fremstår herav som integrert i egen selvforståelse. Den utsettes for påvirkning og endring ved soning, men opphører aldri.

This master thesis studies the phenomena of incarcerated fathers, and their fathering-identity. The scientific theme has a narrow research base, especially in a Nordic context and should therefore be explored further. Based on this I have carried out ten qualitive in-depth interviews with incarcerated fathers in two Norwegian high-security prisons, where the main purpose was to study and shed light on : “How incarcerated fathers, in Norwegian high-security prisons, experience their own fathering-identity while serving time?”

The project is based on a phenomenological-hermeneutic understanding, where the fathers' perspectives and "lifeworld" are the focus for the project. My analytical approach is inspired by Tjora’s (2021) methodological: stepwise-inductive-deductive-method (SMI), of which four main findings were identified in the empirical analysis. The findings are discussed based on previous research and theoretical perspectives related among others, interactionism, identity, and criminology. In this way the project units' various discourses, related to a child-welfare-, sociological- and criminological discourses.

The findings confirms that the phenomena are subjectively related, as the realties and experiences of the fathers varies and are ambivalent. They describe their own situation and will therefore differentiate different elements as significant to their reality.

The informants fathering-identity maintains while incarcerated, especially when related to direct contact with their own children. They interact with their children per telephone, visitation, letter writing and videoconferences. On the other hand, they also get influenced by the structural frames that a prison constitute, such as security routines, the timeframe behind interactions and the distance between their hometown and the prison. In this way their father involvement decreases while incarcerated, compared to their previous lifestyles. Simultaneously they experience their fathering role as non-significant in relation to their prison life. They maintain all activities, responsibilities, and interactions within the prison environment. However, they describe the macho-culture with associated norms as less influential to their fathering identity. They enable a navigation between differential roles, for example the inmate- and fathering role. In this way they maintain their fathering identity while incarcerated. The environment influences the fathers in a marginal way, but they anyhow experience changes in their perception of their own fathering identity. They are no longer able to set boundaries or discipline their children while incarcerated, therefore they lose an aspect of their fathering identity. On the other hand, they also experience positive and constructive changes and progression while incarcerated. They are attending drug treatment, want a law-abiding future and a clear- and central fathering role. In other words, they get rehabilitated while incarcerated in a Norwegian high-security prison and wish for a future as “good fathers”. Their fathering identity appears as integrated in their self-awareness. The identity is exposed towards influence and change in the prison context, but never ceases.