| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om hvordan idrettskultur bidrar til å legitimere og stigmatisere spiseforstyrrelser i toppidrett. Formålet med oppgaven er å utforske hvordan idrettskultur kan påvirke forholdet til mat og kropp hos unge kvinnelige idrettsutøvere i løping. Problemstillingen som utforskes er: Hvordan kan idrettskultur bidra til å legitimere og stigmatisere et forstyrret forhold til mat og kropp hos unge kvinnelige toppidrettsutøvere i løping?
For å utforske forskningsspørsmålet har jeg benyttet meg av kvalitativ forskningsmetode. Jeg har intervjuet 5 kvinnelige juniorutøvere i friidrett, i alderen 18-20 år fra Trøndelag. Alle intervjuene ble gjennomført i løpet av januar-februar 2022. Datamaterialet blir tolket i lys av Bourdieus (1999) begreper om habitus og felt, Papathomas (2019) teori om idrettskultur, og Thorntons (1995) begrep om ungdomskultur, hvor hun viser til begrepet «club culture». Det teoretiske rammeverket inneholder også en redegjørelse av Papathomas (2019) begrep om funksjonell spiseforstyrrelse.
Gjennom temaanalysen ble det identifisert 4 hovedtema. Disse temaene omhandlet 1) Idealkroppen i løping, 2) Idrettskultur, kropp og mat, 3) Manglende åpenhet om vekt og mat, og 4) Forebyggende tiltak for å redusere utvikling av spiseforstyrrelser blant kvinnelige unge løpere. Gjennom studien fremkommer det at idrettskulturen i løping bidrar til å legitimere et fokus på at det å være slank er viktig. Informantene forteller at de opplever en lineær og positiv korrelasjon mellom det å gå ned i vekt og bedre prestasjon. Videre forteller de om en idrettskultur som er prestasjonsbasert med et stort fokus på både konkurranse og vennskap mellom utøverne i treningsmiljøet. Innunder dette opplever utøverne en ambivalens i treningsmiljøet hvor de finner det utfordrende å være venner og konkurrenter samtidig. Intervjudataene viser videre at løpingens idrettskultur normaliserer det å kommentere å dømme andres kropper, kosthold og trening. I en idrettskultur hvor det er legitimert å kommentere andre negativt vil dette være skadelig for utøvernes selvbilde, spesielt i ungdomsårene da de er særlig mottakelige for kritiske kommentarer. Dette bidrar til at utøverne sammenligner seg med andre i et forsøk på å redusere usikkerhet og bygge opp eget selvbilde. Gjennom sammenligningen kan utøverne føle et avvik mellom egen kropp og hva de selv identifiserer seg med, hvor dette kan utløse et problematisk forhold til mat, kropp og vekt. Utøverne uttrykker også at de opplevde liten åpenhet omkring temaene kropp, vekt og kosthold. Avslutningsvis viser de til at økt åpenhet, kompetanseheving og regulering av idrettsbekledning kan være viktige forebyggende tiltak mot utvikling av spiseforstyrrelser. | |
| dc.description.abstract | The purpose of this master is to expound on how sports culture helps to legitimize and stigmatize eating disorders in elite sports. The thesis intends to explore how sports culture can affect young female runners’ relationship to food and body. The thesis question that is explored is: How can sports culture contribute to legitimizing and stigmatizing a disturbed relationship with food and body for young female athletes in running?
To answer the research question, I have used a qualitative research method. I have interviewed 5 junior female athletes in athletics, aged 18-20 years, where all the athletes are from Trøndelag. All interviews were conducted during January-February 2022. The data material is interpreted considering Bourdieu's (1999) concepts of habitus and field, Papathomas' (2019) theory of sports culture, and Thornton's (1995) concept of youth culture, also called "club culture". The theoretical framework also contains an explanation of Papathomas` (2019) concept of a functional eating disorder.
Through the theme analysis, 4 main themes were identified. These topics covered: 1) The ideal body in running, 2) Sports culture, body, and food, 3) Lack of transparency about weight and food, and 4) Preventive measures to reduce the development of eating disorders among young female runners. Through the study, it emerges that the sports culture in running helps to legitimize a focus on that being thin is important. The athletes also indicates that they experience a linear and positive correlation between losing weight and better performance. They talk about a sports culture that is performance-based with a strong focus on both competition and friendship between the athletes in the training environment. Furthermore, the athletes experience an ambivalence in the training environment where they found it challenging to be both friends and competitors. The interview data displays a sports culture where it is normalized to commenting on, and judging other people's bodies, diet, and exercise. In a sport culture where it is legitimate to comment on others negatively, it can be harmful to the athletes' self-image, especially in adolescence when they particularly are receptive to critical comments. This leads the athletes to compare themselves with others to reduce uncertainty and build their own self-image. Through the comparison, the athletes can feel a discrepancy between their own body and the ideal body, where this can trigger a problematic relationship with food, body, and weight. The athletes also convey that there is little transparency about the topics of body, weight, and diet. In conclusion, the athletes point out that increased openness, knowledge development, and regulation of sportswear can be important preventive measures against the development of an eating disorders. | |
