A philosophical interpretation of the development of neo-Schumpeterian theory and policy

Abstract

Norsk sammendrag Denne avhandlinga er ei filosofisk fortolking av eitt sett med omgrep og idear som gjer seg gjelande i nyare tids diskusjonar om innovasjon og i innovasjonspolitikk. Avhandlinga tar utgangspunkt i at noko av det filosofien kan bidra med i dagens samfunn er å fortolke ekspertkunnskap. I tråd med dette utgangspunktet er denne avhandlinga ei fortolking av ny-schumpeterianske innovasjonsstudiar. Den ny-schumpeterianske tradisjonen følgjer i fotspora til den austerrikske økonomen og sosiologen Joseph Schumpeter (1883–1950) ved å leggje vekt på at kapitalismen er prega av ei syklisk utvikling som vekslar mellom vekst- og nedgangstider. Avhandlinga baserer seg på lesing og analyse av tekstar av tre sentrale økonomiske tenkjarar (Joseph Schumpeter, Christopher Freeman og Mariana Mazzucato), og to sett med innovasjonspolitiske dokument (ekspertrapportane som førte fram til “Horizon Europe” og Oslo Manual). Analysene har tatt sikte på føre fram til ei klårgjering av teoretiske og normative idear som ligg til grunn for notidig ny-schumpeteriansk teori og politikk. Avhandlinga har tre hovudfunn, som alle dreier seg om korleis sentrale idear i Schumpeter sin teori om økonomisk utvikling har blitt vidareutvikla og tilpassa ulike innovasjonspolitiske omsyn av Freeman og Mazzucato. Det første hovudfunnet dreier seg om omgrepet “kreativitet”. Schumpeter tilskreiv entreprenøren ei evne til kreativt å reagere på økonomiske nedgangstider. Dette kjem, ifølgje Schumpeter, til uttrykk gjennom at entreprenøren innfører ein innovasjon, og dermed fører økonomisk produksjon og aktivitet inn på ei ny retning. Avhandlinga peiker på at den schumpeterianske ideen om kreativitet lev vidare, om enn i noko endra form, i Freeman sine arbeid med «nasjonale innovasjonssystem» og Mazzucato sin analyse av «entreprenørstaten». Det andre hovudfunnet dreier seg om det schumpeterianske entreprenøromgrepet. Schumpeter meinte at entreprenørar i all hovudsak var enkeltpersonar. Freeman gjekk i retning av å tilskrive entreprenørfunksjonen til innovassjonssystem, medan Mazzucato har gått i retning av å hevde at det er staten som først og fremst har denne funksjonen. Det tredje hovudfunnet dreier seg om det overordna synet på utvikling i moderne kapitalistiske samfunn. Medan Schumpeter meinte at den kapitalistiske økonomien sjølv skapar endring, har Freeman og Mazzucato i større grad hevda at staten spelar ei sentral rolle i drive fram innovasjonar og å skape nye veksttider.

English summary This thesis is a philosophical interpretation of a set of concepts and ideas that are influencing contemporary innovation discourse and innovation policies. The thesis starts from German philosopher Jürgen Habermas’ argument that one of the roles that the philosopher can play in the modern world is the role of interpreter of expert knowledge. From this starting point, the thesis centres on the so-called neo-Schumpeterian strand of innovation studies. Following in the footsteps of Austrian economist and sociologist Joseph Schumpeter (1883–1950), neo-Schumpeterians have emphasised the cyclical nature of capitalist development and innovation patterns. By reading and analyzing texts by three central economic thinkers (Joseph Schumpeter, Christopher Freeman and Mariana Mazzucato), as well as two sets of innovation policy documents (the expert reports leading up to “Horizon Europe” and the Oslo Manual), the thesis aims to spell out theoretical and normative ideas that guide contemporary neo-Schumpeterian theory and policy. The thesis ends up with three key findings about how certain Schumpeterian ideas have been developed by Freeman and Mazzucato, and adapted to specific innovation policy contexts. The first key finding concerns the notion of creativity. Schumpeter attributed to the individual entrepreneur the ability creatively respond to economic downturns, by carrying out an innovation, and thereby setting a new direction for economic production and activity. The thesis argues that the Schumpeterian notions of creativity, albeit in altered forms, exist in Freeman’s notion of national systems of innovation and in Mazzucato’s notion of the entrepreneurial state. The second key finding concerns the concept of the entrepreneur. Schumpeter primarily saw entrepreneurs as individuals who challenge the existing ways of doing things. Freeman, however, went in the direction of attributing the entrepreneurial function to systems of innovation, while Mazzucato has argued that it is the state that holds this function. The third key finding concerns the nature of development in modern capitalist societies. While Schumpeter thought that development was generated from within the capitalist system itself, current innovation policies of transformative change assume that capitalism is transformed by concerted state government efforts.