NATOs militærdoktrine

Abstract

For øyeblikket pågår Russlands invasjon av Ukraina. Krigen har vekket internasjonal oppsikt og kan ses å være en av de største krisene siden den kalde krigens slutt. Situasjonen er omfattende, kompleks og kan være et resultat av en prosess som har foregått i lang tid. Derfor forsøker oppgaven å nærmere undersøke årene som kan ses å ha ledet opp til det katastrofale utfallet vi ser utvikle seg i dag.

Denne oppgaven tar for seg et relevant og interessant politikkområde i NATO; forsvars og sikkerhetspolitikk. Teksten stiller spørsmålet: «Hvor holdbart er NATOs strategiske konsept «Active engagement, modern defence»? Oppgaven tar utgangspunkt i konseptet militærdoktrine som kan ses å være avgjørende når det kommer til militære organisasjoners evne til å hevde seg i krig og konflikt. Forskningsdesignet i denne oppgaven er casestudie hvor oppgaven fokuserer på Ukraina-Russland konflikten. Det er videre gjort en kvalitativ innholdsanalyse ved Process Tracing av alle toppmøtene til NATO i tidsrommet fra 2014 til 2021. Funnene fra toppmøtene er således knyttet opp mot NATOs doktrine, nærmere bestemt det strategiske konseptet.

Hovedfunnet i analysen er at NATOs policy i tilknytning til Ukraina-Russland konflikten ikke har en sterk korrelasjon med det strategiske konseptet. Dette er blitt identifisert ved en rekke ulike policy endringer i tidsrommet fra 2014 til 2021. Med utgangspunktet i det konseptuelle rammeverket kan dette ses å være utfordrerne. Dette er på bakgrunn av at en bredt akseptert og etterlevd doktrine er avgjørende for dens virkning. Med andre ord skal policy og doktrine egentlig strebe etter å være gjensidig støttende. I denne sammenhengen kan det argumenteres for at NATOs strategiske konsept er lite holdbart. Samtidig drøfter oppgaven hvordan noen militære epistemologiske utfordringer spiller inn når det kommer til doktrine. Dette er for å kunne gi en mer grundig eller opplysende argumentasjon med bunn i det konseptuelle rammeverket. Likevel konkluderer oppgaven med at NATOs militærdoktrine ideelt sett burde ha blitt oppdatert tidligere i tråd med alliansens policy som en reaksjon på aktualitetene i den virkelige verden.

Russia´s invasion of Ukraine is currently unfolding. The war has attracted international attention and can be seen as one of the biggest crises since the end of the Cold War. The situation is extensive, complex and can in many ways be seen to be the result of a process that has been going on for a long time. Therefore, the thesis tries to examine more closely the years that has led up to the catastrophic outcome we see developing today.

This thesis addresses a relevant and interesting policy area in NATO; defense and security policy. The text asks the question: How sustainable is NATO´s strategic concept “Active engagement, modern defence”? The thesis is based on the concept military doctrine, which can be seen as a crucial element when it comes to military organizations’ ability to assert themselves in conflict and war. The research design in this thesis is case study where the thesis focuses on the Ukraine-Russia conflict. A qualitative content analysis has further been carried out by Process Tracing of all NATO summits in the period from 2014 to 2021. The findings from the summits are thus linked to NATO’s doctrine, more specifically the strategic concept.

The main finding of the analysis is that NATO’s policy in relation to the Ukraine-Russia conflict does not have a strong correlation with the strategic concept. This has been identified by a number of different policy changes in the period from 2014 to 2021. Based on the conceptual framework, this can be seen as challenging. This is because a widely accepted and adhered doctrine is crucial to its effectiveness. Thus, policy and doctrine must live up to being mutually supportive. In this context, it can be argued that NATO’s strategic concept is unsustainable. At the same time, the thesis discusses how some military epistemological challenges come into play when it comes to doctrines. This is to be able to provide a more thorough or enlightening argumentation based on the conceptual framework. Nevertheless, the thesis concludes that NATO’s military doctrine should ideally have been updated earlier in the line with the Alliance’s policy in response to real-world events.