Radiografers ansvar rundt berettigelse av konvensjonelle røntgenundersøkelser

Abstract

Tittel: Radiografers ansvar rundt berettigelse av konvensjonelle røntgenundersøkelser Introduksjon: Suboptimale henvisninger til røntgenundersøkelser er et utbredt problem. I dag har ikke radiografer myndighet til å ta avgjørelser rundt berettigelse, og ved eventuelle endringer må det konfereres med radiolog. Vi ønsker dermed å belyse hva som må ligge til grunn for at radiografer kan avgjøre om konvensjonelle røntgenhenvisninger er berettiget. Metode og materiale: En semistrukturert intervjuguide ble utviklet og anvendt i individuelle dybdeintervju av fire ressurspersoner med lang arbeidserfaring innenfor radiologi. Intervjuene ble transkribert og analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Fem hovedtema ble identifisert fra intervjuene: berettigelsesprosessen, lover og forskrifter, kompetanse, retningslinjer og prosedyrer og ressurser. Temaet “berettigelsesprosessen” viste at i praksis foregår berettigelsesprosessen ulikt fra sykehus til sykehus. “Lover og forskrifter” antyder at Strålevernloven og Helsepersonelloven strider imot hverandre med tanke på radiografers yrkesutøvelse. “Kompetanse” ble delt inn i undertemaene opplæring og erfaring. Opplæring om berettigelse er et ressurskrevende tiltak, og erfaring spiller en stor rolle i om man kan ta avgjørelser rundt berettigelse. “Retningslinjer og prosedyrer” belyste at konkrete retningslinjer og prosedyrer kan være et hjelpemiddel i berettigelsesprosessen. Temaet “Ressurser” innebærer undertema tidspress, hvor økning i antall pasienter til konvensjonell røntgen fører til tidspress på avdeling, som videre kan gå utover tiden radiografen setter av til å vurdere berettigelse. Konklusjon: For at radiografer kan ta avgjørelser om konvensjonelle røntgenundersøkelser av skjelett er berettiget, trenger man prosedyrer og retningslinjer, erfaring, opplæring, tydeligere lover og forskrifter og mer ressurser. Dette kan være utfordrende å få til i praksis. I tillegg er det uenighet om at radiografer bør få lov til å ta slike avgjørelser grunnet deres utdanningsgrunnlag og dagens lover og forskrifter. Vi vil med denne oppgaven bidra med å øke bevissthet rundt radiografens rolle rundt vurdering av berettigelse av konvensjonelle røntgenundersøkelser.

Title: Radiographers’ responsibility regarding the justification of X-ray examinations Introduction: Previous studies show that there is a problem with suboptimal referrals. Today, radiographers don't have the authority to make decisions regarding the justification of conventional X-ray referrals. In the event of any changes, a radiologist must be consulted. Thus, we want to shed light on what must be the basis for radiographers to be able to determine whether X-ray referrals are justified. Method and materials: A semi-structured interview guide was developed and was used to hold individual in-depth interviews of four resource people with extensive work experience in radiology. The interviews were transcribed and analyzed by using systematic text condensation. Results: Five main topics were identified from the interviews: the justification process, laws and regulations, competence, guidelines and procedures, and resources. The theme “justification process” showed that the justification process takes place differently from hospital to hospital. “Law and regulations” indicate that the Radiation Protection Act and the Health Personnel Act are conflictual towards each other when regarding the work radiographers are required to do. “Competence” was divided into the sub-themes training and experience. There is a need for training on the subject of referral justification, but this type of training demands enough resources. Experience plays a large role in whether one can make decisions about referral justification. “Guidelines and procedures” explore the idea that specific guidelines and procedures can be of aid. The theme “Resources” has the sub-theme; time pressure. There is an increase in the number of patients having X-rays done, leading to time pressure on the ward. This can affect the time a radiographer needs to assess a referral's justification. Conclusion: There is a need for procedures and guidelines, experience, training, more transparent laws and regulations and more resources, in order for radiographers to have the authority to make decisions regarding the justification of X-ray referrals. In reality this could be quite difficult to achieve. In addition, there are disagreements about if radiographers should be allowed to make these types of decisions at all, because of their educational background and modern day laws and regulations. In this study we hope to raise awareness regarding radiographer’s role in assessing the justification of X-ray referrals.