| dc.description.abstract | Olav Engelbrektsson var den siste katolske erkebiskopen i Norge. Han var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. Han var samtidig en mektig verdslig leder, og hadde både administrativ og økonomisk makt. Erkebiskopen eksisterte ikke i et vakuum, men var en del av den store katolske kirken, og det er dermed hensiktsmessig å sammenligne han med en annen erkebiskop. En aktuell kandidat er James Beaton, som var erkebiskop av St.Andrews i Scotland fra 1522 til 1539. Hensikten med denne komparative analysen er å sette både erkebiskop James Beaton og Olav Engelbrektsson inn i en større europeisk kontekst, og gi nye perspektiver på deres administrative og økonomiske systemer.
I denne masteroppgaven har jeg gjort en komparativ analyse av Olav Engelbrektsson og James Beatons administrative og økonomiske makt. Oppgaven er tredelt. Det første som skal drøftes er erkebiskopenes administrative systemer. Det andre er erkebiskopenes økonomiske systemer, og det tredje er hvordan erkebiskopene kontrollerte korrupsjon og økonomiske misligheter i sine representative erkebispedømmer.
Det første som redegjøres for og drøftes er erkebiskop Olav Engelbrektsson og James Beatons administrative system. Faktorene som blir drøftet er erkebiskopenes makt i forhold til underliggende geistlige og verdslige, og også hvordan de ble rekruttert til erkebispestolen. Olav Engelbrektsson ble rekruttert fra et mer lavadelige sjikt, mens James Beaton ble rekruttert fra høyadelig stand. I masteroppgaven drøfter jeg hvordan dette er med å påvirke tilknytningen til den verdslige makt. Forskjellen kan man observere blant annet utfra at erkebiskop James Beaton deltok mer direkte i feider enn sin kollega i Norge. Beatons mer direkte tilnærming er et tegn på hans tilknytning både til det høyadelige og det høygeistlige. Både de verdslige og geistlige hierarkiene under erkebiskopene er ganske like, og det som primært skiller dem her, er Olav Engelbrektssons setesveiner. Noe slikt hadde ikke James Beaton. Det betyr ikke at erkebiskopen av St.Andrews ikke hadde noen form for militære anlegg. På samme måte som erkebiskopen av Nidaros hadde Steinvikholm slott, så hadde Beaton St.Andrews slott, som var både erkebiskop James Beatons residens, men også hans beskyttelse mot trusler utenfra.
Det andre som redegjøres og drøftes, er erkebiskopene Olav Engelbrektssons og James Beatons økonomiske systemer. Utfra det bevarte kildematerialet kan det virke som om inntekstgrunnlagene til erkebiskopene er forskjellige. I masteroppgaven har inntektene blitt delt i to grupper. Gruppe 1 er inntekter fra tiende og inntekter erkebiskopene fikk fra sitt erkebispegods. Gruppe 2 er former for inntekter slik som skatter fra andre underordnede geistlige, andre ekstraskatter, betalinger i form av godkjenning av testamenter, og betalinger for godkjenning av jord bytte mellom to parter. Det man kan observere, er at gruppe 1 er den mest dominante inntektsgruppen for erkebiskop Olav Engelbrektsson. For erkebiskop James Beaton virker det som om inntektsgruppene er ganske like. Grunnen til dette er nok at James Beaton fikk mye av innbetalingen i form av mynt, noe som ikke synes å være tilfellet for Olav Engelbrektsson. Det var nok en generell myntmangel i Norge på denne tiden, selv om Engelbrektsson produserte sine egne mynter. Dette førte til James Beaton kunne benytte seg av begge inntektsgrupper. Når det kom til økonomiske utfordringer under deres tid som erkebiskoper, var også dette varierende. Utfordringer var slik som pest, bøter og skatt. For Olav Engelbrektsson virker det generelt som om han hadde større økonomiske problemer på 1530-tallet enn han hadde på 1520-tallet. Dette kan man ikke observere hos James Beaton.
Det tredje som redegjøres for i masteroppgaven er erkebiskopenes kontroll over korrupsjon og økonomiske misligheter i sine erkebispedømmer. Det virker som om begge har kontroll. For Olav Engelbrektssons del synes det som om han har mye bedre juridisk kontroll enn bispedømmer som Stavanger og Bergen, der det virker som om de verdslige har tatt over mye av den geistlige jurisdiksjonen på denne tiden. For James Beaton synes det som om erkebispedømmets rekrutterings- og appropriasjons-system faktisk var med på å dempe korrupsjon og økonomiske misligheter, fordi erkebispedømmets inntekter var mer tilgjengelige for den verdslige makt. | |
| dc.description.abstract | Olav Engelbrektsson was the last Catholic Archbishop of Norway. He was Archbishop of Nidaros from 1523 to 1537, but he was also a powerful secular leader. He had both administrative and economic power. The archbishop did not exist in a vacuum, but was part of the larger Catholic Church. It is therefore appropriate to compare him with another archbishop, James Beaton, who was Archbishop of St. Andrews in Scotland from 1522 to 1539. The purpose of this comparative analysis is to put both Archbishop James Beaton and Olav Engelbrektsson in a larger European context, and provide new perspectives on their administrative and economic systems.
In this master's thesis I have made a comparative analysis of Olav Engelbrektsson and James Beaton's administrative and economic power. The thesis has a threefold structure. The first aspect is the archbishops' administrative systems. The second is the archbishop's economic systems, and the third is how the archbishops controlled corruption and economic fraud in their representative archdioceses.
The first aspect that is explained and discussed is Archbishops Olav Engelbrektsson and James Beaton's administrative system. The factors that are discussed are the power of the archbishops in relation to the underlying clergy and secular personell, but also how the archbishops were recruited to the archbishopric. Olav Engelbrektsson was recruited from a more lower nobility while James Beaton was recruited from high nobility. In the master's thesis, and I discuss how this contributes to Beatons connection to the higher nobility. The difference can be observed, among other things, from the fact that Archbishop James Beaton participated more directly in feuds than his colleague in Norway. His more direct approach is a sign of his connection to both the high nobles and the high clergy. Both the secular and ecclesiastical hierarchies under the archbishops where quite similar, and what primarily separates them here are Olav Engelbrektsson's «setesveiner». James Beaton did not have anything like that. This does not mean that the Archbishop of St. Andrews did not have any military facilities. In the same way that the Archbishop of Nidaros had Steinvikholm Castle, so did Beaton have St. Andrews Castle, which was both Archbishop James Beaton's residence, but also his protection from outside threats.
The second aspect that are explained and discussed are the economic systems of Archbishops Olav Engelbrektsson and James Beaton. Based on the preserved source material, it can be observed that it may seem as if the income basis of the archbishops is different. In the master's thesis, the income has been divided into two groups. Group 1 is income from tends and income the archbishops received from their estates. Group 2 are forms of income such as taxes from other subordinate clergy, other extra taxes, payments in the form of approval of wills, and payments for approval of land exchange between two parties. What can be observed is that for Archbishop Olav Engelbrektsson, group 1 is the more dominant income group. For Archbishop James Beaton, it seems that the income groups are quite similar. The reason for this is probably that James Beaton took much of his payments in the form of coinage. This does not seem to be the case for Olav Engelbrektsson, and there was probably a general shortage of coins in Norway at this time, even though Engelbrektsson produced his own coinage. This led to James Beaton being able to take advantage of both income groups. When it came to financial challenges during their time as archbishops, this also varied. Challenges were such as plague, fines and taxes. For Olav Engelbrektsson, it generally seems as if he had greater financial problems in the 1530s than he had in the 1520s, something that can not be observed when it comes to James Beaton.
The third aspect that is explained in the master's thesis is the archbishops' control over corruption and financial fraud in their archdioceses. For both, it seems like they have control. For Olav Engelbrektsson's part, it seems as if he has much better legal control than bishops in dioceses such as Stavanger and Bergen, where it seems as if the secular have taken over much of the ecclesiastical jurisdiction at this time. For James Beaton, it seems that the archdiocese's recruitment and appropriation system was in fact helping to curb corruption and financial economic fraud, because the archdiocese's revenue was more available to the higher nobility. | |
