Veien gjennom et minefelt - En studie av Gerald R. Ford og Henry Kissinger sine roller i den libanesiske borgerkrigen fra 1975 til 1977

Abstract

Denne avhandlingen drøfter Gerald R. Ford og Henry Kissinger sine roller i den libanesiske borgerkrigen fra 1975 til 1977. Oppgavens problemstilling er «Hvordan utviklet amerikansk politikk i Libanon seg utover i Fords presidentperiode fra 1975 til 1977»? Denne problemstillingen har sin bakgrunn i oppfatninger om at Ford-administrasjonen var en manipulativ aktør. Med manipulativ aktør menes det at Ford-administrasjonen utnyttet den libanesiske borgerkrigen for å fremme amerikanske interesserer i regionen via manipulative taktiker som bak-kanaler. Da Kissinger tok kontroll over amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten så skjedde det et skifte, der amerikansk politikk gikk fra å finne balanserte løsninger via flersidige forhandlinger mellom flere aktører, til at USA satser på Israel, og deres militære styrke for å bringe stabilitet til regionen. Da den libanesiske borgerkrigen startet i 1975 var Ford-administrasjonen opptatt med Sinai II. Amerikansk politikk i Midtøsten på dette tidspunktet var å holde avtalen intakt, og konflikten i Libanon var noe nedprioritert. Amerikansk politikk endret seg tidlig mars 1976 da Kissinger begynte å se den libanesiske borgerkrigen som en gylden mulighet til å svekke PLO og redusere sovjetisk innflytelse i regionen. Muligheten var basert på at Syria skulle gjennomføre en militær intervensjon for å fjerne de radikale gruppene. Det var Assad som kontaktet USA om muligheten. Kissinger og Assad sine interesserer samsvarte for første gang. Amerikansk politikk endret seg igjen i midten av mars 1976 da Kissinger følte det ble for vanskelige å holde vekk Israel. USA ville heller ikke ødelegge sitt nye forhold til Egypt. Amerikansk politikk gikk derfor fra å støtte en syrisk militær intervensjon, til å heller støtte Syria sitt fredsforslag fra januar 1976. Ford og Kissinger klarte ikke å stoppe Syria fra å invadere Libanon 9. april 1976. Ford-administrasjonen sitt fokus i Midtøsten, ble da å unngå en ny storkrig i Midtøsten, arbeide for å få til en fredfull løsning på konflikten og få de arabiske statene under en ny avtale, kalt Sinai III. Ford-administrasjonen sine ambisjoner om Sinai III ble aldri realisert. 15. oktober 1976 kom Riyadh-avtalen, denne avtalen etablerte en arabisk fredsstyrke som skulle skape fred i Libanon. Den arabiske fredsstyrken besto i mesteparten av syriske soldater. Det ble også etablert en våpenhvile mellom Syria og PLO. Det var de arabiske landene som hadde forhandlet frem avtalen. Avtalen fikk en slutt på de umiddelbare kampene. Samtidig var avtalen i virkeligheten bare starten på en lang periode med syrisk dominans i Libanon. Den libanesiske borgerkrigen fra 1975 til 1976 endte samtidig som Ford sitt presidentskap, da han tapte mot Jimmy Carter, 2. november 1976. Ford-administrasjonen jobbet for en fredfull løsning på konflikten.

This thesis discusses Gerald R. Ford and Henry Kissinger's roles during the Lebanese civil war from 1975 to 1977. The thesis question is: "How did American foreign policy develop in Lebanon during Ford’s presidency from 1975 to 1977"? The question is based on the notion that the Ford administration was a manipulative actor; that the Ford administration exploited the Lebanese civil war to advance American interests in the region by manipulative tactics such as back channels. When Kissinger took control of US foreign policy in the Middle East, there was a shift in US policy from finding balanced solutions through multilateral negotiations between several actors from the US starting to lean on Israel's military might to bring stability to the region. When the Lebanese civil war started in 1975, the Ford administration was preoccupied with Sinai II. American policy in the Middle East was to keep the agreement intact, and the conflict in Lebanon was somewhat downgraded. American policy changed in early March 1976 when Kissinger began to see the Lebanese civil war as a golden opportunity to weaken the PLO and reduce Soviet influence in the region. The possibility was based on Syria's military intervention to remove the radical groups. It was Assad who contacted the United States about this possibility. This marks the first time Kissinger and Assad's interests coincided. American policy changed again in mid-March 1976 when Kissinger felt it was too challenging to keep Israel from entering Lebanon. Accordingly, the United States did not want to ruin its new relationship with Egypt. US policy, therefore, went from supporting a Syrian military intervention to supporting Syria's peace proposal of January 1976. Ford and Kissinger failed to stop Syria from invading Lebanon on April 9, 1976. After that the Ford-administration's focus in the Middle East was to avoid a new great war in the region and work to bring about a peaceful solution to the conflict and get the Arab countries under the new agreement, called Sinai III. The Ford administration's ambitions for Sinai III did not materialize. On October 15, 1976, the Riyadh agreement was reached. The Riyadh agreement established an Arab peacekeeping force to bring peace to Lebanon. The Arab peacekeeping force mainly consisted of Syrian soldiers. A ceasefire was also established between Syria and the PLO. It was the Arab countries that had negotiated the agreement. The agreement put an end to the immediate fighting. At the same time, the agreement was, in fact, only the beginning of an extended period of Syrian dominance in Lebanon. The Lebanese civil war from 1975 to 1976 ended simultaneously with Ford's presidency when he lost to Jimmy Carter on November 2, 1976. The Ford-administration advocated a peaceful solution to the Lebanese civil war.