Det Armenske Folkemordet Hemmelighold, benektelse og falske bevis

Abstract

Fra 1915 til 1923 ble den armenske minoritetsbefolkningen i det Osmanske Riket utsatt for et brutalt folkemord. Omkring en million armenere ble drept, inkludert kvinner, barn og eldre. Sivile armenere ble tvunget ut i ørkenen på utmattende dødsmarsjer, maskert som deportasjoner. I ettertid har Tyrkia stått i bresjen for en omfattende kampanje der de nekter for at det foregikk et folkemord. Et stort antall argumenter og angivelige bevis har blitt lagt frem for å enten bortforklare, rettferdiggjøre eller helt og holdent benekte de mange anklagene om massedrap, seksualisert vold og forfølgelse. Denne kampanjen hadde vært umulig å foreta seg dersom ikke medlemmer av de osmanske myndighetene hadde implementert en hemmeligholdsstrategi bestående av benektelse, fabrikkering av bevis og bruk av stedfortredere ved massakrering av sivile. Denne fordypningsoppgaven tar for seg hvordan selve hemmeligholdet foregikk og hvordan det har formet ettertidens ordskifte om folkemordet.

In the years between 1915 and 1923, the Armenian minority population of the Ottoman Empire was subject to a brutal genocide. Around one million Armenian were killed, including women, children, and elderly people. Civilian Armenian were forced into the desert on exhausting death marches, masked as deportations. In the years following the genocide, Turkey has led a comprehensive campaign in which they deny that a genocide ever took place. A large quantity of arguments and alleged evidence has been presented to either justify or simply deny the many accusations of mass killings, sexualized violence, and persecution. This campaign had been impossible to undertake without the strategy of concealment, implemented by members of the Ottoman government, consisting of denial, fabrication of evidence and the use of proxies to perform mass killings. This thesis describes how the actual concealment took place, and how it has shaped the public discourse and opinions regarding the genocide. In the thesis, the channels being used to issue extermination orders will be discussed and examples of Turkish fabrication of evidence will be provided.