Plasmakortisol og risttap ved intern flytting av laksesmolt i to settefiskanlegg på Nord-Vestlandet

Abstract

Fiskevelferd er i fokus både i markedet og i produksjonen av oppdrettslaks, likevel dør store mengder fisk i norske settefiskanlegg. I 2021 var dødfisktallene høyere enn noen gang. Dødeligheten skyldes blant annet skader, dårlige miljøforhold og dårlig fysiologisk tilpasning. I denne oppgaven ble velferdsindikatorer benyttet for å undersøke hvordan intern flytting i settefiskanlegg påvirker atlantisk laksesmolt (Salmo salar). Transportmetodene undersøkt i dette forsøket var trenging ved redusert vannstand i kombinasjon med håving (Lokalitet A) og vakuumpumping gjennom slanger (Lokalitet B). Grupper på 10 fisk med gjennomsnittsvekt på rundt 65 g ble tatt prøver av før, og ved flere tidspunkt etter flytting, ved hjelp av trenging, pumping og håving. Fisken ble flyttet fra ferskvann til 34 ‰ og 5 ‰ saltvann. Visuell undersøkelse førte ikke til funn av forandringer i andre velferdsindikatorer enn risttap (skjelltap) og det ble ikke funnet blod i bukhulen. Resultatene antydet at risttapet var størst ved bruk av håv som metode for flytting. De gjennomsnittlige plasmakortisolnivåene før flytting var 39,85 ± 28,5 ng/ml og 4,97 ± 3,43 ng/ml for henholdsvis håving og pumping. Toppnivåene var 170,24 ± 7,18 ng/ml og 57,11 ± 23,79 ng/ml. Endringene i plasmakortisolnivåene viser en forventet topp etter flytting og deretter en synkende kurve frem mot tilnærmede hvilenivåer etter 6 timer ved begge lokaliteter. Det ble registrert ett visst risttap ved begge transportmetoder og vi ser en økning etter flytting. Laks som gjennomgår smoltifiseringsprosess, har løsere skjell og det kan derfor stilles spørsmål ved om bruken av håv i denne perioden er egnet med tanke på fiskevelferd og smoltkvalitet. Et forhøyet stressnivå kan resultere i redusert appetitt, nedsatt vekst og gi økt dødelighet. Resultatene for plasmakortisol i denne oppgaven kan tyde på at hvilenivåer ble nådd 6 timer etter flytting, langt tidligere enn forventede resultater beskrevet i forskningen som foreligger.

Fish welfare is in focus both in the market and in the production of farmed salmon, yet large quantities of fish die in Norwegian smolt production sites. In 2021, the number of dead fish was higher than ever. The mortality is caused by injuries, poor environmental conditions, and poor physiological adaptation. In this thesis, welfare indicators were used to investigate how internal fish transportation in smolt production sites affects Atlantic salmon smolts (Salmo salar). The transport methods investigated in this experiment were crowding by reducing water levels in combination with hand netting (Site A) and vacuum pumping through pipes (Site B). Groups of 10 fish with an average weight of approximately 65 g were sampled before, and at several times after relocation by means of crowding, vacuum pumping, and hand netting. The fish were moved from fresh water to 34 ‰ and 5 ‰ salt water. Visual examination did not lead to findings of changes in other welfare indicators than loss of shells. No blood was found in the abdominal cavity. Results indicated that the loss of shells was greater when using hand netting as a method of relocation than when using a vacuum pump. The average pre-relocation plasma cortisol levels were 39.85 ± 28.5 ng/ml and 4.97 ± 3.43 ng/ml for hand netting and pumping. Peak levels were 170.24 ± 7.18 ng/ml and 57.11 ± 23.79 ng/ml. The changes in cortisol levels show an expected peak after moving and then a descending curve towards approximate resting levels after 6 hours in both sites. A loss of shells was registered at both sites and a certain increase in shell loss was seen after transport. Salmon that undergo the smoltification process have looser shells and questions can therefore be asked about the use of hand nets during this period of time. We suggest that hand netting during smoltification is less suitable for maintaining good fish welfare and smolt quality. An elevated level of stress can lead to decreased appetite, decreased growth and increased mortality. The results in this study, for plasma cortisol, may indicate that resting levels were reached 6 hours after relocation, much earlier than described in the available literature.