Miljøterapeuter i frafallsforebyggende arbeid i videregående skole - en verdifull ressurs?

Abstract

Andelen elever som fullfører videregående opplæring har ligget stabilt på ca. 70 prosent de siste årene. Likevel ser man en økende tendens til at frafall medfører konsekvenser både for elever og samfunnet for øvrig. Verdien av å fullføre videregående gjenspeiles blant annet i lavere risiko for senere økonomiske problemer, bedre fysisk og psykisk helse og høyere livskvalitet. Utdanning er også i større grad nødvendig for å få innpass i arbeidsmarkedet, og frafall fra videregående øker dermed sannsynligheten for arbeidsledighet og trygdebruk. Forskning viser at årsaken til frafall ofte er kompleks, og skyldes i stor grad faktorer knyttet til elevenes sosiale opplevelse av skolen. Ensomhet, psykiske vansker, lav motivasjon og manglende relasjoner til medelever og lærere spiller ofte en avgjørende rolle. Med fokus på miljøterapeutens kompetanse tar jeg i bruk relevant litteratur for å belyse effekten miljøterapeutisk arbeid kan ha på frafall og utfordringer som eventuelt kan oppstå.

Funnene viser at miljøterapeutisk arbeid blant annet kan styrke det psykososiale miljøet i skolen gjennom å sikre inkludering, øke elevenes skoleengasjement og legge til rette for gode relasjoner mellom elever. Dessuten kan miljøterapeuten supplere lærerrollen og bidra til å frigjøre lærerens tid til å arbeide med læringsmiljøet. Miljøterapeuten representerer en trygg og tilgjengelig voksenperson som kan bidra med å opprettholde elevenes psykiske helse, og som gjennom oppsøkende miljøarbeid kan fange opp elever som står i fare for å falle fra. Miljøterapeutisk arbeid kan dermed ha en frafallsforebyggende effekt, men det forutsetter at samarbeidet mellom skolens ansatte fungerer optimalt. Det foreligger utfordringer ved arbeidet som innebærer varierende kjennskap og forventninger til miljøterapeutens kompetanse og bidrag til skolen som følge av manglende forankring i lovverk. Dette kan skape et maktforhold i dynamikken mellom ansatte, og være en barriere for et godt samarbeid og muligheten for å arbeide frafallsforebyggende.

The number of students who complete upper secondary school has been stable at approximately 70 percent in recent years. Nevertheless, there is an increasing tendency for dropout to have consequences for both students and the society in general. The value of completing school is reflected in lower risk of later financial problems, better physical and mental health, and higher quality of life. Education is also necessary to enter the labor market, and dropout increases the probability of unemployment and social security use. Research show that the cause of dropout is complex and due to factors related to students' social experience of school. Loneliness, mental difficulties, low motivation and lack of relationship with fellow students and teachers is often crucial factors. With focus on the social workers competence, I will use relevant literature to examine the effect that school social work can have on dropout and challenges that may arise.

The results show that school social work can improve the psychosocial environment by ensuring inclusion, increase school engagement and facilitate good relations between students. The school social worker can supplement the teachers and help free up their time to work with the learning environment. The school social worker represents a safe and accessible adult who can help maintain the students' mental health and through outreach social work can notice students who are at risk of dropping out. School social work can thus have a drop-out preventive effect, but it presupposes optimal cooperation between employees. There are challenges in the work that involve varying knowledge and expectations of the social workers competence and contribution to the school because of the lack of statutory requirements of social workers in schools. This can create power relations between employees and be a barrier to good cooperation and the opportunity to work with dropout prevention.