Tidlig innsats i barnevernet med hensikt å redusere og/eller forhindre skjevutvikling

Abstract

Litteraturstudien tar for seg hvordan mangelfulle omsorgsforhold kan påvirke barnets utvikling, samt hvorvidt tidlig innsats i barnevernet kan bidra til å redusere den eventuelle skjevutviklingen. Oppgavens vinkling mot tidlig innsats har hovedfokus på tidlige flyttinger, med grunnlag i påstander om at hjernen har størst plastisitet i tidlig barndom. Oppgaven drøfter også hvorvidt nevrobiologi bør ha en så betydningsfull plass i barnevernets arbeid som det har i dag.

Studier finner forstørret og hyperaktiv amygdala, samt forstørret og svekket hippocampus i hjernen hos barn som har levd under skadelige omsorgsformer. Samtidig ser en ofte underutviklet emosjonsregulering og dårlige eksekutive funksjoner. Dette har ofte store konsekvenser for barnets utvikling. Det bidrar i å hemme utvikling av sosiale ferdigheter og sosiale nettverk hos barnet. Det gir også betydelig økt risiko for utvikling av psykiske lidelser. Noen barn oppleves mer motstandsdyktige, og klarer seg godt på tross av mangelfull omsorg. Det er flere kritiske aspekter knyttet til bruk av nevrobiologi i barnevernsarbeid. Lorentzen har utfordret bruken i boken «hjernen og barnevernet» fra 2021. Kritiske aspekter som trekkes fram er blant annet at bruken krever et enormt kunnskapsløft i barnevernet. Lorentzen stiller også spørsmål med validiteten på studiene som brukes, da de ofte er gjort på dyr og/eller mennesker som har levd under ekstreme omsorgsforhold.

En kan anta at tidlig innsats fra barnevernet hos familier i risiko kan bidra til å redusere og/eller forhindre skjevutvikling hos barn. Det er likevel flere aspekter som må vurderes dersom det skal besluttes tidlig flytting av barn. Fersk hjerneforskning hevder at hjernen er langt i fra ferdigutviklet ved fylte tre år. Dermed er tidlig innsats kanskje ikke så avgjørende for hjernens utvikling som en tidligere har trodd. Flytting i seg selv oppleves også som traumatiserende for barnet. Samtidig kan enkelte lover og prinsipper i barnevernsarbeidet kan gjøre tidlige flyttinger utfordrende.

The literature study addresses how inadequate care conditions can affect the child's development, as well as whether early intervention in child welfare can contribute to reducing skewed development. The thesis' angle towards early intervention has its focus on early relocations, based on claims that the brain has the greatest plasticity in early childhood. The thesis also discusses whether neurobiology should have such a significant place in the child welfare service's work as today.

Studies find an enlarged and hyperactive hippocampus and amygdala in children who have experienced child neglect. There are also often seen underdeveloped emotion regulation and poor executive functions. This can have major consequences for the development. It inhibits the development of social skills and social networks. There is a significantly increased risk of developing mental disorders. Some children are perceived as more resilient and do well despite inadequate care.

Lorentzen has challenged the use of neurobiology in child welfare work in the book "hjernen og barnevernet". Critical aspects that are highlighted are that the use of neurobiology in child welfare requires an enormous increase in knowledge. Lorentzen questions the validity of the studies used, as they often include animals and people who have lived in extremely bad care conditions. It can be assumed that early intervention by the child welfare service can contribute to reducing or preventing skewed development. However, there are several aspects that must be considered if an early relocation of children is to be decided. Recent brain research claims that the brain is far from fully developed at the age of three. Thus, early intervention may not be as crucial to brain development as previously thought. Relocating is also experienced as traumatic for the child, and there are certain laws and principles in child welfare work that can make early relocations challenging.