Vern av den materielle og immaterielle kulturarven ved musikkinstrumenter

Abstract

Denne oppgaven ser på den materielle og immaterielle kulturarven ved instrumenter, og hvordan man kan balansere verningen av begge disse sidene. Den materielle og immaterielle kulturarven er ment å være likestilt i vern, men den sterke tilknytningen disse sidene har til hverandre fører til et dilemma det er ikke mulig å bevare den ene siden fullstendig uten at det kommer på bekostning av den andre.

I oppgaven utforskes detteforholdet mellom den materielle og immaterielle kulturarven i musikkinstrumentets kontekst, hva som gjør begge sidene spesielle, hvordan de påvirker hverandre og det dilemmaet museer står ovenfor ved spørsmål om hvordan instrumenter burde bevares.

Eventuelle metoder til å løse dette dilemmaet blir sett på i form av bruk av kopier, passiv konservering og restaurering av instrumentene, og de positive og negative sidene ved dem. Kopiering av gjenstander og konservering av originalen prioriterer bevaringen av det autentiske materiale i den originale gjenstanden på bekostning av det immaterielle. Restaurering prioriterer immateriell autentisitet, det estetiske og ideen ved instrumentet på bekostningen av det autentiske materialet. For å finne en metode som best balanserer verningen av det materielle og immaterielle vil det måtte komme fram til et kompromiss.

Oppgaven konkluderer med at kopiering og konservering er den beste metoden for å ivareta det materielle og immaterielle ved instrumenter, selv om det kommer på bekostning av det immaterielle, som blir kompromisset. Å prioritere det autentiske materielle er viktigst, da dette er uerstattelig om det skulle komme til skade. Restaurering som metode er i motsetning til kopiering destruktivt på det autentiske materiale og burde unngås. Restaurering har ikke plass i spørsmålet om beste metode for å balansere vern av den materielle og immaterielle kulturarven ved musikkinstrumenter.

This thesis looks at the material and intangible cultural heritage of instruments, and how to balance the preservation of both of these aspects. The material and intangible cultural heritage is meant to be equal in terms of perservation, but the strong connection and effect these sides have on eachother leads to a dilemma where it is not possible to preserve one side completely without it coming at the expense of the other.

The thesis explores this relationship between the material and intangible cultural heritage in the context of musical instruments, what makes both sides special, how they affect each other and the dilemma museums face when asked how instruments should be preserved.

Methods of solving this dilemma are looked at in the form of the use of copies, preventative conservation and restoration of the instruments, and the positive and negative sides of them. Copying and conservation of the original prioritizes the preservation of the authentic material in the original object at the cost of the immaterial. Restoration prioritizes intangibles authenticity, the aesthetics and the idea of the instrument at the cost of the material. In order to find a method that best balances the preservation of the material and intangible, a compromise will have to be reached.

The thesis concludes that copying and preventative conservation are the best methods for safeguarding the material and intangible aspects of instruments, even if it comes at the expense of the intangible, which is the compromise reached. Prioritizing the authentic material is most important, as this is irreplaceable if it were to be damaged. Restoration as a method, in contrast to copying, is destructive of the authentic material and should be avoided. Restoration has no place in the question of the best method for balancing the protection of the material and intangible cultural heritage of musical instruments.