«Jeg vet jo at det hjelper meg, men å gjøre det, det er vanskelig.» En kvalitativ studie av hvilke faktorer som påvirker etablering av egenpraksis av mindfulness for pasienter med langvarige smerter

Abstract

Hensikten med denne studien har vært å undersøke hvordan pasienter med langvarige smerter opplever det å bruke mindfulnessøvelser som supplerende tiltak ved siden av andre intervensjoner som har til hensikt å lindre smerter eller bidra til økt mestring av smerter. For å oppnå effekt av mindfulnesstrening er det viktig at treningen blir gjennomført, og tidligere forskning peker på flere avgjørende faktorer som tilrettelegger for gjennomføring av mindfulnesstreningen. Dette er blant annet tro på praksisen, forpliktelse til praksis, sosial støtte, opplevd effekt og evne til egenomsorg (1, 2). En effekt av mindfulnesstreningen for pasienter med langvarige smerter synes å være en reduksjon av ulike comorbide faktorer som blant annet angst, depresjon og ruminering, noe som trolig er med på å redusere lidelsen ved smerter (3-6). En annen effekt synes å være økt interosepsjon, noe som kan bidra til økt forståelse for egne mestringsstrategier, og hvordan endre egen relasjon til smerten (7, 8). For å undersøke deltakernes opplevelse av å bruke mindfulness som verktøy til smertemestring, er det foretatt intervju av deltakere som har deltatt på en intervensjon hvor de har brukt ACT (Acceptance and Commitment Therapy) som hovedintervensjon og mindfulness som supplerende tiltak. Datainnsamlingen er gjort etter at intervensjonen var gjennomført og det ble rekruttert åtte deltakere, hvorav sju stilte opp til intervju. Det er anvendt kvalitativ metode med semistrukturerte intervjuer, og i ettertid er det hentet inn terapeutmanual og arbeidshefte for kurset. Hovedfokus har vært å få deltakerperspektivet, og det er derfor kun intervjuet deltakere. Data er analysert ved systematisk tekstkondensering. Resultatene indikerer at det er stort sprik i deltakernes motivasjon for å gjøre øvelser. Noen gjennomfører både formelle og uformelle øvelser etter planen i arbeidsheftet, noen velger å gjøre kun korte, uformelle øvelser, mens noen ikke har tillitt til mindfulness som intervensjon og velger det helt bort. Valgene kan henge sammen med holdninger og forventninger til mindfulness, hvorvidt deltakerne opplever mestring og respons fra øvelsene, og det kan henge sammen med rammene og oppfølgingen de får i forbindelse med kurset. I en startfase for etablering av mindfulnesspraksis, kan det oppleves krevende å legge ned tid og innsats i øvelser når en ikke har kjent noen effekt. Dette understrekes også i denne undersøkelsen hvor det fortelles om at opplevd effekt blir et vendepunkt for motivasjonen til å gjøre øvelsene. De fleste av deltakerne som er intervjuet forteller om en bedre hverdag i etterkant av kurset de har deltatt på – både de som har fulgt programmet med hjemmeøvelser og de som har gjort kun et minimum med uformelle øvelser. Deltakere som har prioritert å gjøre de formelle øvelsene, gir sterkere uttrykk for tillitt og opplevd effekt enn de som har gjort bare uformelle øvelser. Funn i denne undersøkelsen tyder på at enkelte opplever mindre smerter, mens de fleste fortsatt har smerter, men opplever at de er mindre hemmet av smertene. Effekter av kurset ser ut til å være en endring av mestringsstrategi fra undertrykking eller unngåelse til en mer adaptiv respons på smerter. På tross av opplevd effekt, gir flere uttrykk for usikkerhet om de vil klare å vedlikeholde praksisen etter at kurset er over.

The purpose of this study has been to investigate how patients with long-term pain experience the use of mindfulness exercises as supplementary interventions alongside other interventions intended to relieve pain or contribute to increased coping of pain. In order to achieve the effect of mindfulness training, it is important that the training is carried out, and previous research points out several decisive factors that facilitate the implementation of mindfulness training. These include belief in the practice, commitment to practice, social support, perceived effect and ability to self compassion (1, 2). An effect of mindfulness training for patients with long-term pain seems to be a reduction of various comorbid factors such as anxiety, depression and rumination, which probably helps reduce the suffering (3-6). Another effect seems to be increased interoception, which can contribute to a better understanding of own coping strategies, and how to change one's own relationship with the pain (7, 8).

In order to investigate the participants' experience of using mindfulness as a tool for pain management, interviews have been conducted of participants who have participated in a study where they used ACT (Acceptance and Commitment Therapy) as their main intervention and mindfulness as supplementary intervention. The data collection was carried out after the intervention was finished. Eight participants were initially recruited, and seven agreed to be interviewed. Qualitative method has been used with semi-structured interviews, and at the end of the analysis process, the therapist manual and work booklet were obtained. The main focus has been to get the participant perspective, and only participants have been interviewed. Data are analyzed by systematic text condensation.

The results indicate that there is a large gap in the participants' motivation to do exercises. Some conduct both formal and informal exercises according to plan in the work booklet, some choose to do only short, informal exercises, while some do not have confidence in mindfulness as an intervention and refrain from the exercises. The choices may be related to attitudes and expectations of mindfulness, whether the participants experience mastery and response from the exercises, and this may be related to the framework and follow-up they receive in connection with the course. In a start-up phase of establishing mindfulness practice, it can be difficult to put time and effort into exercises when no effect has been known. This is also emphasized in this survey, where it is said that perceived effect becomes a turning point for the motivation to do the exercises. Most of the participants interviewed talk about a better everyday life after the course – both those who have followed the curriculum of home exercises and those who have done only a minimum of informal exercises. Participants who prioritized doing the formal exercises expresses more confidence and perceived effect than those who have only done informal exercises. Findings in this study suggest that some people experience less pain, while most people still have pain, but find that they are less inhibited by the pain. The effects of the course appear to be a change in coping strategy from suppression or avoidance to a more adaptive response to pain. Despite the perceived effect, several expresses uncertainty about whether they will be able to maintain the practice after the course is over.