Barnevernets akuttarbeid i møte med familier som erfarer vold eller rus - En studie om akutte beslutninger i barnevernet -

Abstract

Sammendrag Tema for denne oppgaven er barnevernets arbeid med fokus på akutte beslutninger. Formålet er å se om det foreligger noen forskjeller eller likheter i hva som kjennetegner de akutte beslutningene med bakgrunn i vold og rus. Rus og vold er to av kjerneområdene til barnevernet. På tross av dette har det vært ulikt fokus knyttet til disse to temaene. Vold i nære relasjoner er satt høyt på agendaen og det er iverksatt flere tiltak for å redusere forekomsten av dette. Man sett en økt standardisering gjennom utvikling av verktøy som har som hensikt å hjelpe barnevernsarbeideren til å vurdere og håndtere bekymringsmeldinger knyttet til vold. Man ser ikke de samme rutinene i saker knyttet til rus.

Teori om bakkebyråkratiet står sentralt i denne oppgaven. Barnevernsarbeideren er den sentrale beslutningstakeren i barnevernet og den som utøver barnevernets mandat. Disse beslutningene er i stor grad preget av skjønnsutøvelse og de foregår i en relasjon med de beslutningene berører. Beslutningene er ofte beheftet med usikkerhet og blir ofte tatt med bakgrunn i utydelig informasjon. Dette gjør seg ekstra gjeldende i akutte beslutninger. Skjønnsutøvelsen er nødvendig med bakgrunn i kompleksiteten i sakene, men kan etterlate en følelse av usikkerhet knyttet til beslutninene. Barnevernsarbeideren er sentral i beslutningstakingen.

Studien har en kvantitativ og en kvalitativ tilnærming. Dataene bygger på prosjektet Akutt-for hvem?, som var en journalstudie ledet av Anita Storhaug ved NTNU, hvor man gjennomgikk beslutningsprosessen til 175 barn som hadde vært akuttplassert. Studien min var avgrenset til et underutvalg av 143 saker som omhandlet enten vold eller rus. Formålet har vært å få frem eventuelle likheter og forskjeller i beslutningsprosessene fra første inkomne bekymringsmelding til akuttplasseringen. Utvalget i den kvalitative studien har vært fem semistrukturerte dybdeintervjuer av ansatte i barneverntjenesten, også avgrenset til rus eller voldssaker. Tematisk var intervjuene strukturert i henhold til fasene i en akuttsak. Formålet med intervjuene har vært å få en mer inngående innsikt i barnevernsarbeideren som beslutningstaker.

Sentrale funn var knyttet til at familiene var kjent for barnevernet over lengre tid forut for akuttplasseringen i sakene om rus sammenlignet med sakene som handlet om vold. Videre så jeg at de akutte beslutningene i sakene som omhandlet vold i større grad var basert på barnets uttalelse enn de var i saker om rus, hvor det i større grad handlet om en vedvarende bekymring over tid. Jeg har drøftet funnene i lys av teori om bakkebyråkratiet, hvor jeg har sett på aspekter knyttet til skjønnsutøvelse, det relasjonelle aspektet og maktaspektet. Funnene er også sett i sammenheng med forskning.

Barnevernsarbeideren ikke er den eneste premissleverandøren i de akutte beslutningene, men at det også er strukturelle forhold som påvirker. Jeg har argumentert med at en økt barnesentrering, en økt risikoorientering og en voldsdiskurs påvirker de akutte beslutningene i ulik grad. Barnesentreringen handler om et økt barnerettighetsperspektiv som har vært fremtredende i både politikken og i de juridiske rammene. Dette kom til uttrykk gjennom vektlegging av barnets stemme i de akutte beslutningene. En risikoorientering handler om et fokus på å finne risiko ved barnets omsorgssituasjon, noe som påvirker beslutningene gjennom et økt problemfokus og en kausal tilnærming, hvor barnevernet leter etter feil ved foreldrene for å kunne avdekke omsorgssvikt. Risikoorienteringen kom til uttrykk i beskrivelser av vurderinger av foreldrene, hvor jeg så en tendens til et risikoblikk og en mistenkeliggjøring av foreldrene. Begrepet voldsdiskurs har sammenheng med at voldsbegrepet blir hyppig brukt uten at det har en tydelig definisjon eller avgrensing og at dette fører til særskilte voldsrutiner som har innvirkning på barnevernsarbeiderens skjønnsutøvelse. Voldsdikursen kom til uttrykk gjennom tendensene jeg så rundt en økt standardisering og bruk av særskilte rutiner knyttet til vold.

Implikasjonene av dette for barnevernets vurderinger er at vurderingene blir mer rettet mot risiko og man står også i fare for å redusere kompleksiteten i barnets liv gjennom at barnet blir forstått utenfor egen kontekst. Ved å benytte et kontekstuelt rammeverk vil man muligens i større grad fange opp kompleksiteten i sakene og om mulig vil man gjennom dette også være i bedre stand til å se barnet i lys av hele dets kontekst. Dette vil gi barnet og familien mer helhetlig hjelp.

The focus of this thesis is about child protection's urgent responses in cases that involve concerns about substance use and violence. The aim is to see whether there are any differences or similarities in the urgent decision-making processes. Substance use and violence are two of the key areas in child protection. Despite this, the focus on the two matters has been different. The attention to violence in close relationships has been set high on the agenda and several measures have been put in place to reduce the occurence of it. Through the development of assessment tools to assist the child protection worker in assessing and managing reports of concern in relation to violence, one has seen an increase in the standardisation of the work. The same routines and procedures are not present cases involving substance use.

The child protection worker is the frontline worker who executes the child protections mandate. In order to understand the urgent decisions this study will use the theory of street level bureaucracy. The decisions are based on a high degree of discretion and are made on the basis of close contact with the families. The decisions are often characterised by uncertainty and are often based on information that is ambiguous. Discretion is necessary due to the complexity of the situation, but the downside might be that they leave a sense of uncertainty to the decision-making process.

The study has a quantitative and a qualitative approach. The data is based on a project called Akutt - for hvem?, which was a journal study led by Anita Storhaug at NTNU. This project was based on the review of the decision-making process of 175 children that had been put in care after concerns of imminent risk of harm. The selection in this study was based on 143 cases in total, where the concern was either violence or substance use. The aim was to look at the similarities and differences. The selection in the qualitative approach consisted of five semi-structured interviews of child protection workers, who had made urgent decisions in relation to imminent risk of harm on the grounds of allegations in relation to either violence or substance use. The interviews were structured according to the phases of an urgent decision-making process. The aim was to gain an insight into the child protection worker as the decision-maker.

Prominent findings were that families with concerns of substance use were known to child protection for a longer period of time prior to the child being placed in care compared to the cases where the concern was violence. Furthermore, the urgent decisions concerning violence were to a larger extent based on the child's statement as opposed to the cases involving substance use. I have discussed the findings in light of the theory of street level bureaucracy, where I have used aspects of the theory: the discretion, the aspect of interaction with the families and the aspect of the power.

The child protection worker is not the only one that impacts on the decisions being made. I have argued that a child centric approach, a risk oriented approach and violence discourse has had an impact on the decisions to a varying degree. The child oriented approach deals with how an increased focus on children rights has impacted both on the politics, but also on the legal framework. This was seen in the emphasis on the child’s statement in the decisions. A risk oriented approach looks at how an increased focus on risk impacts on the decision making through an increased focus on problems and a causal approach, where child protection looks for errors with the parents to uncover child abuse. The risk oriented approach was seen through descriptions of assessments of the parents, where I saw a tendency to a risk focused glance and suspicion of the parents. The concept of a violence discourse is related to the concept of violence being frequently used without a clear definition or limitation and this leads to the development of certain procedures that impacts on the child protection workers discretion. The violence discourse was seen through the increased standardisation and use of separate routines in relation to uncovering concerns of violence.

The implications of this on the decision-making process is that it becomes more risk oriented. The risk of this is that the assessments are made without taking the context of the child into account, which reduces the complexities. By using a contextual approach one will to a larger extent be able to see the child as a part of its context and through this provide better help.