Mellom spøk og alvor: det karnevaleske som metode i feministisk kunst fra 1972 til 2018

Abstract

Satire og humor er strategier som lenge har tilhørt andre felt enn kunsthistorie. Feministisk kunst har også vært ansett som humorløst og sint. Denne oppgaven er et forsøk på å korrigere dette, og humor blir analysert som en feministisk strategi, fra 1970-årene til 2010-tallet. Hovedobjektene for analyse er Joana Vasconselos (1971-) sine verk I'll Be Your Mirror (2018) og The Bride (2011-2018). Vasconselos selv uttaler selv at en feministisk lesning av hennes arbeid er uinteressant. Med hennes bruk av readymade ser hun på kunsten sin som en forlengelse av Marcel Duchamp sitt kunstnerskap. Den teoretiske rammen for verksanalysene er basert i Mikhail Bakhtins begrep det karnevaleske. Oppgaven tar for seg hvordan humor kan fungere som kritikk i visuell kunst; historikken til feministisk satire innenfor kunst mellom 1972 til i dag; og til slutt analyse av hvordan Vasconselos sine verk fungerer kar

Satire and humor are strategies that have long belonged to fields other than art history. Feminist art has also been considered humorless and angry. This thesis is an attempt to correct this, and humor is analyzed as a feminist strategy, from the 1970s to the 2010s. The main objects for analysis are Joana Vasconselos' (1971-) works I'll Be Your Mirror (2018) and The Bride (2011-2018). Vasconselos herself states that a feminist reading of her work is uninteresting. With her use of readymade, she sees her art as an extension of Marcel Duchamp's artistic practice. The theoretical framework for the thesis is based on Mikhail Bakhtin's concept of the carnivalesque. The thesis deals with how humor can function as a critique in visual art; the history of feminist satire in art between 1972 and today; and finally an analysis of how Vasconselos' art is carnevalesque.