SAKER SOM BEVEGER: NTNU Vitenskapsmuseet: Et universitetsmuseum som kategori, arbeidssted og formidlingssted

Abstract

Skrukorker og DNA: Forskning som utstillingsobjekt på universitetsmuseene

På NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, i en utstilling om marin biologi, henger en diger, tilårskommen glassfiberblekksprut med skrukorker som sugekopper. Den representerer både vitenskap og natur ved ett av landets største museer, men den er verken vitenskapelig eller naturlig, så hvordan hører den hjemme der?

Blant Norges flere hundre kulturhistoriske museer og kunstmuseer finnes seks universitetsmuseer, i byene Trondheim, Tromsø, Bergen, Stavanger og Oslo. Disse museene er ikke formidlingssteder for vitenskapshistorie, som det kunne være nærliggende å tro hvis man har besøkt «University Museums» i utlandet. De er organisert som fakulteter, de har forskningsinstitutter og publiserer vitenskapelig om alt fra vikingtidens gravskikker til avansert DNA-sekvensering. Til forskjell fra de aller fleste andre museer er de ikke sortert under Kulturdepartementet sammen med saksfelt som kunst, musikk, media og idrett, men får sine bevilgninger via Kunnskapsdepartementet på linje med saksfeltene forskning og høyere utdanning. Doktoravhandlingen Saker som beveger. NTNU Vitenskapsmuseet: Et universitetsmuseum som kategori, arbeidssted og formidlingssted handler om denne hittil lite undersøkte museumskategorien.

Gjennom en analyse av historiske kilder og politiske dokumenter, samt intervjumateriale, utforskes kategorien universitetsmuseum generelt, og etableringen av ett av de norske universitetsmuseene, NTNU Vitenskapsmuseet, spesielt. Dette museet har røtter tilbake til opplysningstiden og har vært i forhandlinger om sin posisjon, sin identitet, sine samlinger og sine arbeidsoppgaver i relasjon til endrede vitenskapskulturer og til samfunnet «utenfor» i over 200 år. Først i 1968 ble det en del av det nye Universitetet i Trondheim. Til tross for at de norske universitetsmuseene i dag fremstår som en enhetlig museumskategori, deler de ikke en felles institusjonshistorie. De ble etablert blant en lang rekke eldre altomfattende museer i løpet av 1800-tallet, hvorav de fleste i dag har andre formål. De universitetene som dagens universitetsmuseer er fusjonert med er i tillegg grunnlagt med nesten 200 års mellomrom.

Formålet med avhandlingen er ikke å tilstrebe orden, kontinuitet og logiske hendelsesforløp i beskrivelsene, men å åpne for å forstå universitetsmuseet som resultat av dialoger, konflikter og dissonanser mellom aktører, ideologier og institusjoner på ulike nivåer og på skiftende sosiale, kulturelle og politiske felt. Det sentrale spørsmålene i avhandlingen er hva som er særegent med dagens universitetsmuseer og det de skal formidle? Hvordan har disse seks museene etablert seg som en egen norsk museumskategori i løpet av de siste 200 årene, tilsynelatende litt på siden av det øvrige museumslandskapet?

Forskningsformidling er en rød tråd. På samme måte som museer ikke kan isoleres fra omgivelsene, kan ikke forskningsformidling reduseres til å spre informasjon om forskningsresultater i et mer hverdagslig språk. Det dreier seg om komplekse praksiser i relasjon til et større kommunikasjonsfelt, som også inkluderer fenomener som kan oppfattes som vitenskapens rake motsetninger, for eksempel massemedier, markedsføring, kulturindustri, alternativ medisin, politikk – og kjempeblekkspruter med sugekopper av skrukorker.

Summary Screw caps and DNA: Science on display in the Norwegian University museums

The NTNU University Museum in Trondheim is a place of diversity. In an exhibition of marine biology there is an old giant octopus made of fiberglass with screw caps instead of suckers. It represents both science and nature, but is neither scientific nor natural, so how can it belong there?

Only six of Norway’s several hundred museums are categorized as university museums, and they are situated in Trondheim, Tromsø, Bergen, Stavanger and Oslo. These are not history-of-science-museums, but modern research institutions organized and governed as university faculties, where topics of scientific research vary from Viking Age burial rites to DNA sequencing. However large and complex they may be, university museums have been chiefly overlooked as research objects in their own right. The doctoral thesis Matters of Concern. NTNU University Museum: A museum as political category, workplace and a place for knowledge dissemination is an investigation into their distinctive features as museum category, and of the knowledge they produce and disseminate.

Through an analysis of historical sources, political white papers, and interviews, the category of Norwegian University Museums is explored in general. The case of one museum especially, the NTNU University Museum in Trondheim, is studied in more depth, serving as an example of how one museum, with scientific traditions dating back to the Enlightenment, has continuously negotiated its position, its collections, and its work practices in relation to shifting scientific views and social cultures for over 200 years. Although the Norwegian university museums represent a seemingly established cultural and political category today, their institutional origins are varied. Most of the museums were founded as private, universal museums during the 19th century, while the universities they now belong to were established at different times between 1811 and 2004.

The objective of the dissertation is not to create an orderly, chronological narrative of historical events, but rather to describe and analyze both the university museum as category and the NTNU University Museum as hybrid spaces resulting from negotiations between various actors, in different fields and in relation to a variety of ideologies and social networks, across time and space.

Knowledge dissemination is one of the dissertation’s central themes. As a museum cannot be separated from its social surroundings, the dissemination of knowledge is a social practice that consists of much more than presenting research results in accessible language. It is a web of complex practices related to the communications field, including phenomena that are seemingly incompatible with science: the mass media, marketing, the cultural industry, alternative medicine, politics – and giant octopuses with suckers made of screw caps.