An Ethical Approach to Sustainability Research: Contributions to Methods and Strategies

Abstract

Summary

This thesis aims at disclosing and mitigating some of the most common moral tensions in different discourses, methods, strategies, and actions in sustainable development.

The thesis starts with the issue of climate change as an example of a sustainable development challenge where moral tensions and values play a significant role in both the scientific and the policy discourse and practices, while the second part is dedicated to the application of previously identified ethical principles and values to specific multidimensional policies (Sustainable Development Goals) and scientific methods (footprint).

In this thesis, I argue that across the great variety of agents, discourses, and practices in sustainable development, it is possible to distinguish common values and ethical principles. However, I affirm that this can function as a(n) (additional) barrier to the design of strategies and implementation of actions without a careful analysis of potential unwanted (e.g. justice, environmental, social) effects. One way to mitigate this adverse effect is to open moral argumentation and validation of sustainable development initiatives to less dominant values and principles, such as human capacities and functionings.

Another moral challenge in the sustainable development arena is to ensure that practices integrate justice safeguards. My research indicates that the interest of future people (mainly distant generations) is not sufficiently considered in international policy documents (Sustainable Development Goals), and ethicists should help fill in the gaps towards more justice-oriented policies, as proposed by the inclusion of additional sufficientarian targets to the existing ones. Similarly, popular scientific sustainable development methods (footprints) have justice shortcomings that can be improved if they are re-designed to integrate justice dimensions as I propose via the just footprint. In my understanding, doing so broadens and strengthens science evidence-based policies and hopefully mitigates (environmental and social) injustice.

Ensuring sustainable human development requires revisiting specific ethical theories, and developing new concepts that acknowledge relevant scientific findings. Accordingly, and in direct response to the strong sustainability paradigm and the planetary boundaries, I propose the inclusion of irreplaceable goods in the intergenerational justice debate to single out the criticality of certain (environmental and social) goods for reaching sufficient levels of well-being, capabilities and/or rights. Hopefully, the introduction and use of this concept can facilitate the applicability of fairness principles to practical policy contexts.

Overall, in this work, I call for broadening of the scope of applied ethics to enhance its analytic power to deal with the moral problems of sustainability, and ultimately, to consider sustainability ethics as a special branch of applied ethics.

With this dissertation, I aim at reinforcing the notion of a need for co-creation of knowledge in the field of sustainable development as a means of harmonising discourses and actions and ultimately lowering the barriers to its widespread implementation. Still, more research should be performed on the moral nature of sustainable development as a means of achieving sustainability.

Sammendrag

Denne avhandlingen har som mål å avsløre og dempe noen av de vanligste moralske spenningene i forskjellige diskurser, metoder, strategier og handlinger innenfor bærekraftig utvikling.

Avhandlingen starter med klimaendringer som et eksempel på en utfordring innenfor bærekraftig utvikling hvor moralske spenninger og verdier spiller en viktig rolle i både den vitenskapelige og politiske diskurs og praksis. Andre del er viet til anvendelse av tidligere identifiserte etiske prinsipper og verdier på spesifikk flerdimensjonal politikk (FNs bærekraftsmål) og vitenskapelige metoder (fotavtrykk).

I denne avhandlingen argumenterer jeg for at det, på tvers av det store mangfoldet av agenter, diskurser og praksis innen bærekraftig utvikling, er mulig å skille felles verdier og etiske prinsipper. Imidlertid bekrefter jeg at dette kan fungere som en (ekstra) barriere for utforming av strategier og implementering av handlinger uten en grundig analyse av potensielle uønskede effekter (f.eks. rettferdighet, miljømessige og sosiale effekter). En måte å redusere negative effekter på er å utvide moralsk argumentasjon og validering av bærekraftige utviklingsinitiativer for mindre dominante verdier og prinsipper, som menneskelig kapasitet og funksjonalitet.

En annen moralsk utfordring innenfor bærekraftig utvikling er å sikre at praksis integrerer en beskyttelse av rettferdighet Forskningen min indikerer at interessene til fremtidige mennesker (hovedsakelig framtidige fjerne generasjoner) ikke blir vurdert i tilstrekkelig grad i internasjonale politiske dokumenter (f.eks. FNs bærekraftsmål), og at etikere bør bidra til å fylle hullene mot en mer rettferdighetsorientert politikk, som foreslått ved inkludering av tilleggsmål basert på Terskelteorien innenfor FNs bærekraftsramme. Dessuten har populære vitenskapelige bærekraftsmetoder (fotavtrykk) rettferdighetsmangler som kan forbedres hvis de er videreutviklet for å integrere rettferdighetsdimensjoner. Her foreslår jeg et rettferdig fotavtrykk. Etter min oppfatning utvider og styrker dette vitenskapelig evidensbasert politikk og demper forhåpentligvis (miljømessig og sosial) urettferdighet.

Å sikre bærekraftig menneskelig utvikling krever en revisjon av spesifikke etiske teorier, og utvikling av nye konsepter som anerkjenner relevante vitenskapelige funn. Følgelig, og som en direkte svar på det sterke bærekraftsparadigmet og planetens begrensninger, foreslår jeg å inkludere uerstattelige varer i debatten om intragenerasjonell rettferdighet for å markere hvor kritiske visse (miljømessige og sosiale) varer er for å nå tilstrekkelige nivåer av velvære, evner og / eller rettigheter. Forhåpentligvis kan introduksjonen og bruken av dette konseptet lette anvendeligheten av rettferdighetsprinsipper i praktiske politiske sammenhenger.

Samlet sett argumenterer jeg i dette arbeidet for å utvide rammene for anvendt etikk med tanke på å styrke den analytiske kraften til å håndtere de moralske problemene med bærekraft, og til slutt, for å vurdere bærekraftsetikk som en spesiell gren innenfor anvendt etikk. Med denne avhandlingen tar jeg sikte på å forsterke forestillingen om et behov for medskaping av kunnskap for å harmonisere diskurser og handlinger innenfor bærekraftig utvikling, og til syvende og sist senke barrierene for en omfattende implementering. Likevel bør mer forskning utføres på den bærekraftige utviklingens moralske natur som et middel for å oppnå bærekraft.