| dc.description.abstract | Etter HVPU-reformens tiltredelse i 1991 kan man se store endringer for psykisk utviklingshemmede mennesker i det norske samfunnet, dette spesielt innenfor områder slik som levekår, integrering og normalisering. Men fremdeles vurderes det nye vedtak og tjenestetilbud som skal sikre ivaretakelsen av brukerne på flere områder i samfunnet enn tidligere. Det finnes ønsker om å sette et enda større søkelys og fokus på brukergruppen for å kunne garantere for et helhetlig tilbud.
Denne oppgaven skal handle om personalets ivaretakelse av livskvalitet for utviklingshemmede i bolig. Formålet er å fremstille ulike teoretiske tilnærminger ansatte i bolig kan fokusere på for å kunne vedlikeholde og eventuelt utvikle brukergruppens livskvalitet.
Gjennom dybdeintervju med et utvalg på 8 informanter er det hentet inn empiri på tema som skal belyses i en analysedel, samt settes i sammenheng med teoretiske tilnærminger for å kunne se på eventuelle likheter og ulikheter. Utvalget har vært preget av både ufaglærte og faglærte personer.
Funnene i denne oppgaven er i en stor grad dekkende i forhold til det teorien fremmer. Det som skiller seg ut er respondentenes ønske om en mindre grad av normalisering på enkelte områder i samfunnet. I tillegg viser det seg å være små forskjeller mellom de faglærte og ufaglærte i det arbeidet de utfører, da respondentene mener de viktigste egenskapene en ansatt i et arbeid som dette bør ha er personlige egenskaper slik som medmenneskelighet, omsorg og kjærlighet. Til slutt viser det seg at alle tre kommunene i utvalget mitt ivaretar de utviklingshemmedes livskvalitet på mange måter, men det kan fortsatt tyde på at helse- og sosialtjenesten som er et såpass omfattende system med mange ulike nivåer, har behov for et større omfang av kommunikasjon mellom nivåene. Her kan det tenkes at de ansatte bør bli sett på som en viktig ressurs i hvordan brukernes livskvalitet kan ivaretas av kommunen. | nb_NO |
