«Endelig er de her»: Hjem som tilværelsens knutepunkt En reise gjennom unge flyktningers tilknytningsprosesser

Abstract

I denne oppgaven utforsker jeg begrepet hjem med utgangspunkt i tanker og historier fra unge mennesker som har kommet til Norge som flyktninger. Her blir emosjonelt nære relasjoner i form av familie sentralt for en forståelse av hjem. Videre ser jeg på hvordan relasjoner til mennesker også er med på å skape sted. Her brukes Tim Ingold sin forståelse av livslinjer som knyter seg sammen, og at det er som sammenfletting av livslinjer at steder trer frem for oss. Jeg argumenterer derfor at dette er grunnen til at steder også kan gi en følelse av hjem. Videre argumenterer jeg for at hjem kan forstås som en knyteprosess, en tilknytningsprosess, som har vært og som fortsatt pågår. Relasjoner til mennesker og omgivelser har blitt og blir til gjennom erfaring, og dermed er eller blir velkjente. Det er gjennom disse prosessene at mennesker blir emosjonelt nære. I oppgaven ser jeg videre på hvilke muligheter informantene har for ulike former for sosial og geografisk nærhet når de emosjonelt nære relasjonene innebærer geografisk avstand. Det ligger noen føringer for hvem de har mulighet for å være sosialt nære og på hvilken måte, og dermed hvem de kan ha felles erfaringer med. Ut ifra dette blir språkets rolle, systemet rundt flyktninger og noen strukturelle påvirkningsfaktorer diskutert. Byen hvor feltarbeidet ble gjort har fått navnet Torgfjord. Hovedarenaene for feltarbeidet var en bolig for enslige mindreårige flyktninger, som også fungerte som et basehus for tidligere enslige mindreårige flyktninger, og en voksenopplæring.

In this thesis, I explore the concept of home through the thoughts and stories of young people who came to Norway as refugees. Emotional attachments in the shape of family are central to their understanding of home. Moreover, I explore how human relations contribute to the constitution of place. I use Tim Ingold’s understanding of lifelines that knot together, and that place is a consequence of the tying together of these lifelines. With this understanding, I argue that a feeling of home may also emanate from place. Furthermore, I illustrate how home can be understood as entwining of lines, a process of attachment, that has been and continues to be. Relations to people and environments have been and are continuously constituted through experience, and thus either are or become familiar. It is through these processes that people become emotionally close. I also explore the possibilities my informants have for different forms for social and geographical proximity when the emotionally close relations entail geographical distance. Such issues shape who my informants are able to engage socially with, and in what way, and who they are able to create a common experience with. I discuss the role of language, how the institutional system approaches refugees, and some other structural factors. I have given the city where I conducted my fieldwork the name Torgfjord. A house for unaccompanied minor refugees – where such previous refugees could visit – and an institution for adult primary education, were the main places of study.