| dc.description.abstract | Cluster C personlighetsforstyrrelser kjennetegnes av vansker i interpersonlige relasjoner, og er forbundet med høyt symptomtrykk og mye ubehag. Flere studier har vist at psykoterapi for cluster C personlighetsforstyrrelser har effekt, men det er mindre kjent hva dette skyldes. Tilknytningsteori brukes i denne studien som rammeverk for å se på én faktor som kan være av betydning for behandlingseffekt, nemlig tilknytningsstil. Unnvikende og ambivalent tilknytningsstil ble regnet ut på bakgrunn av ledd fra IIP-127. Utvalget består av 25 kvinner og 25 menn mellom 18 og 65 år, diagnostisert med én eller flere cluster C personlighetsforstyrrelser, samt ulike symptomlidelser. Halvparten gjennomgikk 40 timer med korttids dynamisk psykoterapi (STDP), og halvparten
gjennomgikk 40 timer med kognitiv terapi (KT). Begge psykoterapiformene ble administrert som individualterapi. En uavhengig t-test viste ingen statistisk signifikant forskjell i tilknytningsstil mellom behandlingsgruppene, og utvalget ble derfor slått sammen. En paret t-test viste at det var statistisk signifikant reduksjon i både unnvikende og ambivalent tilknytningsstil i løpet av behandlingen (fra pre til post). Resultatene av trinnvise hierarkiske regresjonsanalyser viste at reduksjon i unnvikende og ambivalent tilknytningsstil i løpet av behandlingen førte til statistisk signifikant bedring, målt på selvrapportskjemaene SCL-90-R, MCMI-III, BAI og BDI. Ulike faktorer som kan være med å bidra til reduksjon i utrygg tilknytningsstil diskuteres, og implikasjoner av funnene drøftes. | nb_NO |
