Erfaringer hos pasienter med langvarige muskel- og skjelettsmerter og post-concussion syndrom med å delta i aksept- og forpliktelsesterapibasert behandling i gruppe.

Abstract

Bakgrunn: Langvarige smerter kan ha store konsekvenser for både individ og samfunn. Personer med langvarige smerter opplever ofte redusert livskvalitet, følelse av nedsatt verdighet, og at plagene deres blir en påkjenning for de rundt seg. I et samfunnsperspektiv er det store kostnader knyttet til langvarig smerte, både når det gjelder helseytelser, men også sosial støtte per individ på grunn av redusert arbeidsevne. De ulike måtene å behandle og håndtere langvarige smerter på i dag har ikke overbevisende effekt, men studier konkluderer med at det er behov for en helhetlig tilnærming. I aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) er fokuset bedring i funksjon gjennom økt psykologisk fleksibilitet. ACT-intervensjoner er utprøvd på flere pasientgrupper, deriblant langvarige muskel- og skjelettsmerter. Det er få studier som undersøker hvordan det oppleves å delta i ACT for personer med langvarige symptomer etter hjernerystelse.

Hensikt: Å undersøke erfaringer hos pasienter med langvarige muskel- og skjelettsmerter og langvarige symptomer etter hjernerystelse med å delta i en aksept-og forpliktelsesterapibasert behandling i gruppe.

Metode: En kvalitativ studie med fem semistrukturerte intervjuer, fire kvinner og en mann, ble gjennomført. Informantene var i alderen 34-51 år og hadde enten langvarige muskel- og skjelettsmerter eller langvarige symptomer etter hjernerystelse. Systematisk tekstkondensering ble brukt for å analysere data.

Resultater: De fleste informantene opplevde det å delta i gruppebehandling som nyttig, og at behandlingen hadde ført til endringer i måten de forstod smertene sine på og hvordan de forholdt seg til konsekvensene av dem i hverdagen. For noen var det vanskelig å skulle akseptere å leve med smerter, spesielt når det personlige målet med behandlingen var å bli kvitt dem. Behandlingen var intens, og det krevde mye energi og egeninnsats å delta. Mens hjemmeoppgaver var viktig for å få best mulig utbytte, var det å kombinere behandling med jobb ekstra utfordrende. Det var noen som opplevde dårlig gruppedynamikk og at det var utfordrende å lære seg å bruke verktøyene som ble presentert i behandlingen. Informasjon i forkant av behandlingsstart ble etterspurt for å forberede seg på hva behandlingen gikk ut på.

Konklusjon: ACT-basert behandling i gruppe for pasienter med langvarige muskel- og skjelettsmerter og langvarige symptomer etter hjernerystelse kan erfares som sosialt og støttende. Ulike diagnoser i en gruppe kan være positivt for gruppesammensetningen, men også utfordrende hvis det påvirker gruppedynamikken negativt. En samtale i forkant kan være viktig både for å forberede deltakerne på behandlingen, men også for å gi kursveilederne kunnskap om deltakerne.

Background: Long-term pain can have major consequences for both the individual and the society. People with long-term pain often experience reduced quality of life, feeling of diminished dignity, and that their ailments become a strain for those around them. From a societal perspective, there are large costs associated with long-term pain, both in terms of health benefits, but also related to social support per individual due to reduced ability to work. Today, the various ways of treating and managing long-term pain does not have a convincing effect, but studies conclude that there is a need for a holistic approach. In acceptance and commitment therapy (ACT) the focus is to improve function through increased psychological flexibility. ACT interventions have been tested in several patient groups, including long-term musculoskeletal pain. There are few studies that have examined ACT in the treatment of long-term symptoms after concussion.

Purpose: To investigate experiences in patients with long-term musculoskeletal disorders and long-term symptoms after concussion with participation in an acceptance and commitment therapy-based treatment in groups.

Methods: In a qualitative study, five semi-structured interviews with four women and one man, were conducted. The informants were aged 34-51 years and had either long-term musculoskeletal disorders or long-term symptoms after concussion. Systematic text condensation was used to analyze the data.

Results: Most participants found being in a group useful, and that the treatment had led to changes in the way they understood their pain and how they related to the consequences of it in their everyday life. The group treatment was intense, and it required a lot of energy and personal effort to participate. To get best progression, homework was essential, while combining treatment with work was extra challenging. There were some who experienced poor group dynamics and difficulties in learning to use the tools presented in the treatment. Information prior to the treatment was requested to prepare for the content of ACT. For some, it became difficult to accept pain as a part of life, especially when the personal goal for the treatment was to get rid of it.

Conclusion: ACT-based group therapy for patients with long long-term musculoskeletal disorders and long-term symptoms after concussion may be perceived as social and supportive. Different diagnoses in a group can be positive for the composition of the group, but it can also be negative if it affects the group dynamics. Information prior to the treatment can be important both to prepare the participants for the treatment, but also to give the course supervisors knowledge about the participants.