Barnevernets forståelse av farskap

Abstract

Temaet for avhandlingen er fedre som har barn med tiltak fra barnevernet. Hovedproblemstillingen som belyses er: Hvilke forståelser av farskap kommer til uttrykk hos barnevernsarbeidere, og hvilken betydning har disse forståelsene for barnevernets involvering av fedre?

Temaet utforskes gjennom en kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder: surveydata fra den landsomfattende undersøkelsen Det nye barnevernet, gruppeintervju med barnevernsansatte og dybdeintervju med fedre.

Problemstillingene er utforsket innenfor en sosialkonstruksjonistisk forståelsesramme, hvor diskurser er brukt som et analytisk redskap og måte å begrepsfeste ulike forståelser av farskap.

Avhandlingen viser at både enslige mødre og enslige fedre er overrepresentert blant familier som er i kontakt med barnevernet. Av alle familietypene opplever begge disse gruppene høyest grad av psykososiale belastninger.

Fedrene formidler opplevelser av å ikke bli hørt i forhold til sine meninger om hva som er best for barnet, og at de blir møtt med det de omtaler som gammeldagse holdninger om at det er mødre som er den viktigste omsorgspersonen.

Fokusgruppeintervjuene viser at det er mange argumenter for å ikke involvere og tilrettelegge for fars kontakt med barnet når barnet bor hos mor.

I tilfeller hvor far uttrykker bekymring for mors omsorgsevne, opplever imidlertid flere fedre at bekymringene ikke blir tatt på alvor, men at det derimot blir brukt ressurser for å tilrettelegge for relasjonen mellom mor og barn

I intervju med barnevernsarbeidere blir det formidlet en kjønnsessensialistisk forståelse av foreldreskap, hvor mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper, eller mangel på egenskaper, som har betydning for deres omsorgsevne. En slik forståelse fører til ulik posisjonering av mødre og fedre, og til at det rettes ulike forventninger til dem. En dominerende forståelse blant barnevernsarbeiderne ser også ut til å være at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn far-barnrelasjonen. Relasjonen mellom far og barn ser ikke ut til å bli tillagt samme verdi og betydning, og fører i noen tilfeller til at far blir satt på sidelinjen i arbeidet med familien. Far som hovedansvarlig omsorgsperson for barna fremstår som et unntak og en nødløsning, i tilfeller hvor mor ikke er i stand til å ivareta omsorgen.